Klar ferdig gå!

Juni hele året er i gang.

Noen plantet griller i hodet mitt. Nå har det tatt fyr. Jeg skal skrive blogg. Jeg velger å se på dette som et prosjekt. Jeg skriver jo ikke blogg.  Hva skal jeg liksom skrive om. Jeg blogger ikke om mote. Jeg er ikke gift med en fotballspiller. Jeg kan ingen ting om blogging, og strengt tatt skjønner jeg ikke helt hvordan ting fungerer her. Sånn rent teknisk. Det kan hende at jeg skjønner litt mer senere. Da kanskje denne siden eller bloggen eller hva det kalles kan bli bra. Akkurat nå skjønner jeg lite. Jeg er dog ved godt mot. Det er bedre å være ved godt mot en dårlig mot. Uansett så har jeg mot. Jeg er heldig. Selv om jeg ikke skjønner så mye, så har jeg folk rundt meg som skjønner. Robert skal hjelpe meg til å forstå mer av dette. Tilbake til bloggingen og til det som er hovedproblemstillingen nå. Hva skal jeg blogge om? Jeg har en katt, den heter Pjusken. Det er en jente. Den burde heller hete Pjuska. Egentlig er jeg ikke noe spesielt kattemenneske, men jeg liker Pjusken. Pjusken er fin og morsom. Jeg kommer nok ikke til å blogge om Pjusken. Det ville vært litt rart. Det ville vært litt rart å skrive noe om Pjusken nå. Litt vanskelig. Jeg har ikke sett henne på flere dager. Pjusken er hjemme og det er ikke jeg. Jeg er ikke hjemme hos meg. Jeg er hjemme hos mamma. Jeg passer lillebroren min. Før bodde Pjusken her. Det er mange år siden. Nå bor hun hos meg. Det er fordi mamma fikk astma. Derfor måtte Pjusken flytte. Det var nok verre for mamma å få astma enn det var for Pjusken å flytte hjem til meg. Jeg tror Pjusken liker meg. Det synes jeg er fint. Når sant skal sies, og siden Pjusken faktisk ble et tema her, ja da må jeg ærlig innrømme at jeg også liker henne. Jeg synes det er fint å like. Også de som blogger om mote. Og om sminke. Jeg kjenner en som er gift med en fotballspiller. Jeg liker henne også.

Dette er Pjusken.

"Pjusken"

Bildet er tatt under bordet på hytta på Sangefjell i Ål i Hallingdal. Det var flere som var på hytta da bildet ble tatt. De som var der og ikke er på bildet var følgende: Guro, Einar, Kittel, Robert og Tone. Jeg er fotograf. Dersom det ikke er en av de andre som har lånt kameraet mitt. Det er godt mulig. Du kan se Pjusken i midten av bildet. Hun er litt større nå. Da bildet ble tatt var hun bare en ungdomspus. Det som ikke er Pjusken, det er for det meste stolben og bordben. Gulv. En panelovn (bak i bildet). Stikkontakter. Det spesielle blikket til Pjusken, er veldig typisk. Pjusken har alltid en slikt blikk når hun lurer på noe.

Slik som det ser ut nå, kommer jeg til å blogge om helt trivielle ting. Slike ting som ikke egentlig er interessante. Hverken for dere eller for meg. Det er kanskje noe av det som blir interessant med dette prosjektet. Prosjekt blogg. Prosjektblogg. Hvor interessant kan en lite informativ og uinteressant blogg bli? Jeg kommer til å ta meg akkurat de friheter jeg vil. Dette er min blogg. Dersom jeg vil skrive i korte setninger, så gjør jeg det. Dersom, jeg vil, sette komma, helt feil steder gjør jeg det. Det er lov med ord delings feil. Jeg kommer nok til å skrive mest på norsk. Men jeg kan messe på vedisk. Det er det ikke alle som kan. Jeg kan mye som ikke alle andre kan. Jeg besitter mye unyttig kunnskap og behersker ferdigheter man sjelden får bruk for i dagliglivet. Hvem går på stylter i butikken?

Jeg må forberede dere på at det er mulig jeg kommer til å blogge litt om strikking. Og kanskje om teater. Jeg liker å strikke. Det er mange som liker å strikke, og det er mange som liker at jeg strikker. Det er mye som er fint med strikking. Det som er dumt med strikking er at det er vanskelig å lese mens man strikker. Jeg er også veldig glad i å lese. Det blir fort litt vanskelig når jeg må velge mellom en bok og et strikketøy. Ofte blir jeg redd for at strikketøyet skal bli skuffa dersom jeg velger boka fremfor det. Og omvendt. Det er litt på samme måten som jeg hadde det da jeg var liten. Det var vanskelig å velge hvilken dokke som skulle ligge ved siden av meg i senga. De andre dokkene kunne jo komme til å bli lei seg dersom de ikke fikk sove sammen med meg. Jeg har det litt sånn når det kommer til bøker og strikketøy. Det er derfor det er så fint med lydbøker. I går hørte jeg på «Stille dager i Mixing Part» av Erlend Lo. Jeg hørte på den mens jeg monterte et lappeteppe. Da tenkte jeg på teater. Det er ofte jeg tenker på teater. Også liker jeg å snakke om Ibsen. Jeg hekler også. Det kan være at jeg kommer til å blogge om noe av dette. Eller andre ting. Det er igrunn ikke så veldig interessant. Jeg tror det er meningen.

Dette med å skrive blogg startet med en lang og lite interessant statusoppdatering på facebook. Den fikk av en eller annen grunn mange «likes». En status ble til to. Til tre. Og til fire. Til slutt ble det begynnelsen på en blogg. Juni Hele Året. Har du ikke fulgt med på facebook. Ikke fått med deg utviklingen. Fortvil ikke. Alt ordner seg. Du kan lese det nå. Det er slett ikke interessant. Men det er heller ikke meningen. Mye handler om en stor gul kopp. Den drikker jeg kaffe av. Kaffe med melk. Den er varmet opp fordi lunka kaffe ikke er like godt som varm kaffe. Vanligvis drikker jeg ikke så mye kaffe på morgenen. Jeg drikker mest te. Men disse dagene har jeg drukket kaffe av en stor gul kopp. Det er fordi jeg passer lillebroren min i huset til mamma. I dette huset er det en sånn veldig fancy kaffemaskin som lager kaffe helt av seg selv. Egentlig så skal jo den kunne varme melk  også, men alt her er så fancy at vi ikke helt kan bruke det. Derfor varmet jeg melken i en kjele. Hjemme har jeg ikke sånn maskin. Jeg har vannkoker. Og te. Ingen stor gul kopp, men mange kopper i andre farger og fasonger. Hadde jeg hatt et kamera eller en veldig kul telefon som tok bilder, og dersom jeg hadde skjønt noe av det, da hadde jeg sikkert lagt ut bilder av både den gule koppen og av kaffemaskinen. Jeg har sett at det er slikt man gjør på blogger. Jeg gjør ikke det. Ikke nå. Kanskje en annen gang.

Nå sporet jeg av igjen. Det hender jeg gjør det. Dette er iallefall starten på mitt nye eventyr, blogg eventyret. Innleggene som ble lagt ut på facebook nummereres her etter rekkefølge. Nr. 1 er den første osv. Etter hvert innlegg kom det mange kommentarer av ymse slag. Det er et bevisst valg fra min side at jeg velger å utelate disse kommentarene her i denne bloggen. De får ha sitt liv på facebook. Kanskje lever de videre der. Hvem vet.

1. Det er en så tilfredsstillende følelse når det plutselig har kommet inn penger på kontoen din som du rett og slett hadde glemt at skulle komme. Dessuten kom jeg akkurat på at jeg har en faktura jeg har glemt å sende. Også er jeg på ferie i huset til mamma og passer min kule lillebror. Og det er høst og det regner, men jeg har akkurat ligget i et badekar med avslappende oljer og beroligende lys. Nå skal jeg drikke te og strikke. Det er fint. Også skal jeg lage god middag. Det er også fint. Sånn, det var dagens status…
Nei, forresten, jeg skal kjøre lillebror på gitar senere. Også skal jeg hente posten hjemme. Er det ikke fint og interessant for dere å bli oppdatert på dette?

2. Det var over 30 stykker som likte min helt trivielle status der jeg skrev hva jeg gjorde og skulle gjøre i går. Det er interessant. Og hyggelig. Egentlig ganske fint. Litt rart. Kanskje jeg skal fortsette med det? Bli litt mer åpen igjen. Dele litt mer med alle mine flotte venner på facebook. Det kan jeg unne dere. Nå har jeg akkurat drukket en kopp kaffe. Koppen var gul. Og stor. Og jeg hadde melk i. Den hadde jeg selvfølgelig varmet opp først. Det er ikke godt med lunka kaffe. Jeg skal på jobb på Ibsen museet i dag. Ikke så lenge. Bare et par små timer. Jeg tenker at det skal bli fint. Sist jeg jobbet så jeg at det ble litt skittent på gulvet i kafeen (det regnet ute og det var en stor gruppe med elever fra en skole i Sandefjord som dro med seg litt møkk da de kom inn. Det er sånn som skjer. Fort gjort og sikkert ikke med vilje). Jeg tror kanskje jeg skal ta en rask gulvvask etter omvisning i dag. Vi får se. Kanskje det var noen der i går som kom meg i forkjøpet. Noen ganger er det tilfredsstillende å vaske. Bare av og til.

3.Se det, se det. Dagens statusoppdatering har slått gårsdagens. 38 – 31. Enda er det ikke avgjort. Dette er uhyre spennende dere! Som dere vet, dere mine trofaste følgere, har jeg drukket kaffe av en stor gul kopp i dag. Med varm melk. Det var fint. Jeg vasket ikke gulvet da jeg jobbet på museet i dag. Jeg vasket andre ting. Bordene for eksempel. Kjøkkenbenken. Og mye annet. Jeg snakket også litt om Ibsen. Man gjør ofte det når jobben faktisk er å snakke om Ibsen. Å snakke om Ibsen. Det liker jeg. Jeg liker det veldig faktisk. Ibsen er bra og jeg blir gla (det er helt bevisst at jeg skriver gla uten d. Da er det på en måte godkjent at det rimer på bra) av å formidle det glade budskap til en gjeng ungdommer på ca. 15 år. De noterte til og med det jeg sa. Bra flaut for meg om jeg bare snakka pisss asss (jeg prøver å være kul her. I språkbruken min. Må liksom være på linje med de på 15. Skjønner? ) Uansett, eller any way liksom. Jeg har fått griller i holdet. Jeg skal gå ett skritt fram. Eller to tilbake. Kommer an på hvordan man ser det. Eller hvordan det går. Jeg skal opprette en blogg. Det er litt på oppfordring fra dere, mine kjære trofaste lesere. Bloggen skal hete «Juni hele året». Skrekkblandetfryd.

4.Kjære dere, mine trofaste lesere. Eller følgere. Jeg er ikke helt sikker på hva det heter. Eller kalles. Dette er en litt ny verden for meg. Dette med lange statusoppdateringer. Et skritt mot en en ny verden. Bloggverden. Et lite skritt for mange. Et stort skritt for meg. Jeg er litt nervøs. Jeg kan ikke så mye om sånn blogging. Jeg leser veldig få blogger. Synes det er mange kjedelige og selvmedlidende blogger (mener ikke å fornærme noen her). Jeg vil skrive en helt triviell blogg om trivielle ting. Det kommer til å bli ganske kjedelig. Det synes jeg er greit. Jeg skal ikke blogge om mote. Det er også greit. Det er mye som er greit. I dag for eksempel. I dag er det helt greit at min lillebror ikke satt inn den store gule koppen i oppvaskmaskinen i går. Den koppen som jeg drakk kaffe av i går morges. Med varm melk. I går kveld var det ikke greit at han ikke satt den inn. Jeg forsøker å drive litt oppdragelse. Jeg er tross alt barnevakt i en uke. Eller ungdomsvakt. Han er 15. Uansett, eller any way lissom ( Trym har lært meg at det heter lissom og ikke liksom på fjortisspråket). Jeg forsøker å lære han å sette inn i oppvaskmaskinen. Det viser seg at det kan være litt vanskelig å se at det finnes andre ting enn det man selv akkurat har brukt som skal inn i maskinen. I går var det ikke greit. Nå, nå derimot er alt bedre. Nå er det helt greit og egentlig ganske praktisk at jeg slipper å ta ut en ny kopp av skapet. Jeg har min store gule kopp rett ved min side. Nå skal jeg lage kaffe. Varme melk. Drikke kaffe. Alt dette er helt greit. Kjære Tim, du skal ikke ta det ille opp. Det er helt greit. Storesøster elsker deg uansett. Ubetinget kjærlighet. Helt fint og veldig greit.

Den neste statusoppdateringen jeg publiserte etter nr. 4, den er nesten identisk med starten på denne bloggen. Dvs. at dere nå har fått hele historien fram til dette sekund. Nå vet jeg ikke mer. Jeg har ikke noe interessant å skrive. Det er greit for meg.

Jeg må bare si at jeg blir mektig, mektig imponert om noen faktisk har lest alt dette. Respekt.

16 tanker om “Klar ferdig gå!

    • Min første kommentar! Tusen takk, Gunnhild. Ja, nå er jeg i gang. Bildet er riktignok 8 år gammelt. Jeg har blitt eldre, men budskapet er det samme :)

        • Noen ganger synes jeg det er skummelt å gjette. Tenk om jeg gjetter feil liksom. Eller lissom, på fjortisspråk. Nå er jeg heldig. Jeg trenger ikke gjette! Jeg vet det, men jeg har ikke lyst til å fortelle det til noen. Ikke enda. Det er litt pirrende å tenke på at jeg (vi) pirrer andres nysgjerrighet. Eller leselyst.

  1. Hei kjære Juni. Dette var fint å lese. Ikke noe overpyntet eller overfladisk. Dette var bare Juni og fine tanker. Håper du fortsetter med disse ærlige, morsomme innleggene. Da blir jeg nok din leser/følger/fan eller hva man kaller det :) Klem

    • Jeg liker deg Kine. Er ikke det fint? Tidligere har jeg nevnt det i bloggen min. Dette med å like. Det er egentlig fint at det ikke er noen «liker»knapp på bloggen. En sånn jeg-liker-det-du-skrive-knapp-men -jeg-gidder-ikke-ta-meg-tid-til-å-skrive-det. En sånn knapp som er på facebook. Det er mye finere å ta seg tid til å like. Akkurat som at maten smaker bedre. Eller mer. Når man tygger den lenge. Det er et annet emne. Jeg skal ikke skrive mer om det. Jeg kunne skrevet ganske mye om nettopp mat. Men det blir ikke interessant nå. Jeg liker mat og, altså.

  2. Jeg er imponert over meg selv at jeg leste alt dette. Jeg leser ikke blogger. Aldri. Eller nesten aldri tydeligvis. Jeg likte din. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette å lese bloggen din. Men du burde fortsette. For jeg liker de som skriver i korte setninger. Og de som blogger om noe annet. Med annet mener jeg sminke. Eller mote. Eller trening. Jeg liker sminke. Og mote. Og trening noen ganger. Men jeg gidder ikke lese om det. Lykke til!

    Ps. Du kjenner meg ikke. Jeg er venninne av Kine. Hun skryter av deg på facebook. Kine er fin.

    • Kjære Marthe! Tusen takk for at du leste bloggen min. Det var fint. Og hyggelig. En annen ting som er fint, er at du liker Kine. Jeg liker også Kine. Jeg har ikke alltid likt henne. Hun har ikke alltid likt meg hun heller. En gang beit jeg henne. Eller kløyp henne i låret. Det er ca. 20 år siden. Det var ufint av meg. Men Kine var av og til ufin mot meg også. Vi har det ikke slik lenger. Det er veldig greit og ganske OK. Egentlig. Det er også OK at du liker mote, trening (noen ganger), og sminke. Det hadde ikke gjort meg noe om du leste om det heller. Jeg tror jeg kan like deg.

  3. Oh-lala, dette var innholdsrikt. Her har du tatt deg god tid og fått skrevet om en masse ting. Nesten så en blir nysjerrig og lurer på hva som kommer videre. Har du gått ut for sterkt? Er det mer igjen? Keep us posted please :)

    • Jo, noen ganger lurer jeg faktisk på om jeg har gått for sterkt ut. Skulle jeg utlevert Pjusken på den måten jeg gjorde? Hva med litt personvern liksom? Eller dyrevern. Pjusken kan jo ikke forsvare seg. Dette må jeg tenke over. Takk for at du tok opp denne problemstillinga.

  4. Så hyggelig at Pjusken fikk æren av å starte blogg-ballet. Gledet meg lenge over en annen Telemarks-forfatter som skrev om sin kjære Leifen. Så ble det sannelig enda mer du hadde på tapetet…har du lest Mrs. Dalloway..Virginia Woolf..liker den stream-of-consciousness-teknikken. Du går i STORE litterære fotspor, Juni!

    • Jeg tror Pjusken ville blitt veldig glad dersom jeg fortalte henne at hun har fått så mye oppmerksomhet. Hun har ikke fått så mye oppmerksomhet de siste dagene. Eller uka. Hun har jo vært alene hjemme med Robert. Robert er ikke så flink til å kose med Pjusken. Jeg tror ikke han misliker Pjusken. Han koser eller klapper bare ikke på riktig måte. Han klapper sånn veldig fort også sier han bare «hei katt». Hvordan ville vi likt det liksom, dersom noen tok oss på kinnet og sa: «hei menneske». Jeg hadde ikke blitt helt betatt. Jeg skal fortelle Pjusken om bloggen når jeg kommer hjem. Det er i morgen. Leste MRS. Dalloway for lenge siden. Kanskje jeg skal lese den høyt for Pjusken. Det ville vært interessant.

  5. Hei Juni. Jeg koser meg når jeg leser hva du skriver. Speielt tankene dine om strikketøyet og boka, om de ble skuffet dersom du brukte tiden på den ene og ikke den andre. Jeg følte en enorm lettelse når du løste problemet med lydboken. Men så glapp det helt for meg når du jobbet med et lappeteppe og tenkte på teater uten en eneste tanke om strikketøyet var skuffet.
    Du er herlig Juni. Jeg vil lese mer.
    Lykke til.
    Ps. jeg fortalte mannen min at jeg har begynte å lese blogg. Juni Hele Året. Å, er det hun Juni? Syns han tok det kjapt. Også hadde jeg litt høytlesning.

    • Så koselig at du koser deg når du leser. Jeg er glad for at du finner en slags spenningskurve i innholdet mitt.
      Bloggen egner seg godt som høytlesning. Særlig dersom du leser litt sakte med en veldig monoton stemme.
      Litt som et høytidelig dikt. Eller litt slik som Erlend Lo leser i sine lydbøker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>