Om naturlig luring og om hjernen, naturligvis.

Jeg har kommet til en erkjennelse. Blogging gjør noe med hodet ditt. Jeg kjenner på en slags angst nå. Det er ofte jeg kjenner på en slags angst. Det er helt normalt. Helt naturlig. Jeg har faktisk et kallenavn. Juni 100% naturlig. Det handler ikke om det faktum at jeg forsøker å spise mest mulig økologisk mat. Det har en mer naturlig forklaring enn som så. Jeg har tidligere skrevet litt om polsk mote. Og litt om polsk mat. Men jeg skal fortsatt ikke blogge så mye om mat. Selv om jeg kanskje sådde et lite frø i nysgjerrigheten deres da jeg sa at jeg hadde mange bilder av polsk mat. Jeg har det. Jeg tenker ikke så ofte på de bildene. Eller på polsk mat. Jeg tenker litt på det nå, men det er fordi jeg skriver om det. Blogging gjør med andre ord noe med hodet ditt. Om ikke det gjør noe med hodet ditt, så gjør det noe med hodet mitt. Jeg merker at jeg begynner å tenke litt på samme måte som jeg blogger. Det er skummelt. Og jeg er ikke sikker på om det er så veldig fint. Jeg har jo tidligere skrevet mye om hva som er fint. Det er mye som er fint. Jeg er ganske flink til å finne det fine i ting. Og dersom det ikke er noe fint å finne, er det greit. Det er ok. Men jeg finner som regel noe fint i det meste. Og det er en fin egenskap. Men når det kommer til å tenke på samme måte som jeg blogger. Eller skriver. Jeg tror jeg velger å si, eller skrive, skriver. Det høres litt mer seriøst ut enn å skrive blogge. Jeg er enda ikke helt fortrolig med blogg-begrepet. Det kan hende det bedrer seg. Jeg vil heller si, eller skrive, at jeg skriver. Beklager, nå sporet jeg litt av igjen. Det hender at jeg gjør det. Jeg merker at jeg tenker litt som jeg skriver. Det er skummelt. Jeg har begynt å tenke i veldig korte setninger. Ofte tenker jeg den samme tanken flere ganger etter hverandre. Som om jeg ikke får tenkt den nok ganger. Det er ikke fordi jeg er redd for å glemme det jeg tenker. Det bare blir sånn. Jeg tenker veldig mange korte og lite interessante tanker. Det er ikke gunstig når det kommer til det store stykket. Med så korte tanker er det ikke en gang sikkert at jeg kommer til det store stykket. Det er skummelt hvordan hjernen fungerer. Det skjer mye rart i hodet mitt. Det hender at jeg tenker litt lange tanker også. Det kan være veldig slitsomt. Noen ganger blir man sliten av å tenke for mye. Da er det lurt å ta seg en lur. Jeg har tatt mange lurer. Til slutt begynte vi å lurer på om det var så lurt å ta så mange lurer. Når jeg skriver vi, innebærer det med andre ord at det ikke bare var jeg som lurte. Det var mange andre også. Når mange lurer på det samme, betyr det gjerne at det faktisk er noe å lure på. Det kan være litt skummelt når mange lurer på hva som skjer inni et hodet. I dette tilfellet mitt hodet. Pass dere for å lure for mye. Slik så jeg ut når man skulle finne ut hvorfor jeg lurte så mye (her menes det å lure at jeg måte ta mange lurer (sove mye)). Advarer mot sterke bilder. For de som ikke kjenner meg, jeg ser ikke slik ut til vanlig. Selv om jeg ikke bryr meg så mye om mote.

Når sant skal sies så gjorde jeg meg litt til på det bildet. Men det er like greit. Det var helt umulig å se pen ut.

Nå lurer du sikker på hva vi lurte på. Siden du lurer på det, velger jeg å publisere nok et bilde. Det er et bevisst og gjennomtenkt valg av bildet. Jeg bruker kommende bilde for å illustrere at det var en slags hensikt at jeg hadde dette på hodet. Det er akkurat som om det har gått opp et lys for meg. Det er iallefall slik jeg velger å tolke det. Jeg har noen studiepoeng i kunst og kulturhistorie. Derfor føler jeg at jeg har rett til å uttale meg når det kommer til å tolke bilder.

Nå skal jeg fortelle dere hva som vi alle lurte på. Det er kanskje noen som alt har skjønt det. Siden jeg har skrevet så mye om luring. Vi lurte på om jeg hadde narkolepsi. Det hadde jeg ikke. Men jeg hadde dog reel hypersomni på dagtid.

Jeg vet med andre ord at det er mye som skjer i hjernen. Man skal ha respekt for hjernen. Det har jeg. Og det er fint. Men jeg må hele tiden passe på at jeg ikke tenker for korte, eller for lange setninger. Det kan man bli sliten av. Men det er helt naturlig. Jeg ser nå at jeg har sklidd langt bort fra forklaringen min på hvorfor jeg blir kaldt Juni 100% naturlig. Det er ikke så veldig interessant, så jeg kommer ikke til å skrive så mye om det. Skriver det hele i en lang setning. Eller en lang setning og flere korte. Eller flere lange. Det er usikkert. Det er bare noen som kaller meg Juni 100% naturlig. Det er noen av de barna/ ungdommene jeg hadde med til Polen i fjor sommer (her må jeg sette punktum, klarer ikke la være). Egentlig så burde jeg skrive hvorfor vi var i Polen, men det får jeg ta en annen gang. Kanskje den gangen jeg skal skrive om polsk mat. Uansett, det hadde seg slik at noen hadde hjemlengsel, og det er jo helt naturlig. De var tross alt borte i tre uker. Du skal ikke se bort fra at jeg presiserte ganske mange ganger at det var helt naturlig å lengte hjem. Derfor har jeg blitt Juni 100 % naturlig. Jeg synes det er helt greit, og egentlig ganske naturlig. Det ville ikke vært like gøy å vært 100% unaturlig.

Setningene ble forresten akkurat slik som de ble. Det får være ok.

2 tanker om “Om naturlig luring og om hjernen, naturligvis.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>