Om å være edru på Spriten. Litt om en kake. En konsert og nøkler som blir borte.

I går bakte jeg kake. Jeg gjorde også mye annet i går. For eksempel var jeg i svømmehallen klokka 06.30. Der svømte jeg. Jeg svømte mange ganger fram og tilbake i bassenget. Jeg hadde veldig mye å tenke på da jeg svømte, derfor telte jeg ikke hvor mange ganger jeg svømte fram og tilbake. Jeg antar at jeg svømte 1000 meter. Det tror jeg fordi jeg svømte i ca en halv time. Jeg pleier å svømme 1000 meter på den tiden. Det vet jeg fordi jeg av og til teller hvor mange ganger jeg svømmer fram og tilbake. Jeg teller runder eller omganger, eller hva man nå kaller det, når jeg ikke har annet å tenke på. I går hadde jeg annet å tenke på. Jeg husker ikke hva jeg tenkte på. Det er fint å svømme. Noe av det som er så fint med å svømme, er at det er kjedelig. Kjempe kjedelig. Det er nesten ingen ting som er kjedeligere enn å svømme. Særlig hvis du bare svømmer sånn vanlig svømming. Sånn brystsvømming. Hvis du bare svømmer sånn. Da er det kjempe kjedelig. Eller for å si det enda sterkere, da er det helt utrolig kjempe kjedelig. Jeg svømmer bare sånn. Det er ikke nok med at det bare er kjedelig. Det er også ensomt. Helt utrolig kjempe ensomt. Helt utrolig kjempe ensomt og kjedelig på en gang. Svømming er langsomt. Hvis du ikke svømmer fort. Svømming går langsomt, det er ensomt, kjedelig og usosialt. Svømming er ikke fotball, håndball, volleyball eller sprangridning. Svømming er veldig, veldig lite spennende. Det er lite som er så uinteressant som svømming. Svømming er idretten for de deprimerte. Svømming er for de deprimerte, de sjenerte og de usosiale. Svømming er praktisk når man er deprimert, særlig svømming i klorbasseng. Det som er så praktisk, eller så fint, er at det er helt legitimt å ha røde og såre øyne når du er ferdig med å svømme. Alle har det. Også de som ikke gråter. Vi kan kalle det klorøyne. Det er veldig normalt. Alle får klorøyne når de har badet i klorvann. Også de som bruker svømmebriller. De tror liksom at de ikke får det. Det er feil. De får klorøyne med brilleavtrykk rundt øynene som sitter fast i ansiktet lenge etter at de er ferdig med å svømme. Det er ikke pent. Svømming er farlig. Du kan drukne av å svømme. Det er en av grunnene til at svømming er en aktivitet for de deprimerte. Svømming er ensomt, kjedelig, langsomt, usosialt og farlig. Jeg elsker å svømme! Jeg elsker de langsomme, kjedelige bevegelsene. Jeg blir lykkelig av å være ensom og deprimert sammen med andre som også har røde øyne. Jo kjedeligere det er, desto bedre. Kjedsomhet fører til kreativitet. Noen ganger er jeg kreativ. Av og til. Av og til og noen ganger. En gang i blant. Hvis jeg ikke er kreativ, og jeg trenger å være det, da svømmer jeg. Det hender jeg svømmer av andre grunner også. Jeg er ikke alltid deprimert heller. Det er fint. Helt greit og OK liksom. Jeg har ikke bilde av meg selv i svømmehallen. Men jeg hvis du ønsker å lese mer om åpningstidene osv. til stedet der jeg svømmer, kan du klikke deg inn her:

http://www.skienfritidspark.no/badeland

Jeg kan godt skrive når badet åpner og stenger. Jeg kan også skrive om de ulike bassengene. Og om velværeavdelingen. Jeg tenker at det kan være interessant for noen å vite det. Derfor har jeg valgt ikke å skrive om det. Det er helt bevisst. De som synes det er interessant, henvises til hjemmesiden til Skien fritidspark. Det er en helt grei side.

Jeg tenkte ikke på å bake kake da jeg svømte i går. Jeg tenkte på andre ting. Ting jeg ikke husker lenger. Jeg tenkte på mange ting i går. For eksempel var jeg på skolen. Da tenkte jeg mye. Både korte og lange tanker. Det var fint. Jeg tenkte også at jeg skulle fotografere det fine treet på vei til Bø. Det ble med tanken. Men tanken var god. Jeg fikk fotografert andre ting i går. Andre ting og mennesker. Mest mennesker og ikke så mange ting. Faktisk. Fotograferte også litt kake. Også fotograferte jeg litt konsert. Det er ganske fint og litt morsomt å skrive fotograferte. Det er mye morsommere å skrive fotografi enn bilde. Her er et fotografi av litt kake:

Dette er et fotografi av en kake. Kaken er skåret opp. Det er derfor ikke en hel kake du ser på bildet. Jeg mener fotografiet. Det er sjokoladebrownies med peanøtter. Bitene er ikke så veldig fine. Det er fordi de var vanskelige å skjære opp. De ville nok stå litt lenger i ovnen. Men det ville ikke jeg. Jeg fikk viljen min. Det er normalt at mennesker vinner over kaker. Jeg vant. Det ble veldig klissete kakestykker. Men kliss er også godt. Og godt er det.

Det hjelper ofte å bake. Det er forskjellig hva det kan hjelpe mot. Eller for. I går var jeg litt irritert. Veldig egentlig. Nesten litt på kanten til å bli sint. Dersom du var psykolog eller et eller annet annet menneske som kan noe om sånn, ville du lagt begge hendene dine på skuldrene mine og sagt: «Juni, senk skuldrene dine nå. Trekk pusten dypt inn. Pust i firkant. Mindfullness, Juni. Yoga, Juni. Meditasjon, Juni.» Pusting er kjedelig når man er sint. Det er nesten like kjedelig som å svømme. Du blir ikke nødvendigvis glad av å puste. Du blir glad av kake. Derfor hjelper det å bake. I går bakte jeg kake, og da ble jeg glad. Det var ikke bare jeg som ble glad. Jeg ga bort kake til andre også. De ble glade. Noen var kanskje glade fra før. Det vet jeg ikke egentlig. Derfor er det litt vanskelig å konkludere med hvor glade de egentlig ble for å få kake. Det ville vært dumt hvis de ble mindre glade av å få kake av meg.

Vet dere hva?!! Spørsmålstegn. Utropstegn. Utropstegn. Vet dere hvem som fikk kake av meg i går. Helt seriøst og på ordentlig. Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg ga faktisk bort kake til en kjendis. Eller to kjendiser. I alle fall dersom kultursjefen i Skien kommune er en kjendis. Men han mest kjente av de to, han er veldig kjent fra en reklamefilm for ost. Han heter Bugge, og han fikk kake av meg i går. Bugge er ikke bare glad i ost. Han er også flink til å spille på piano. Og på flygel. Her kan du se alle tre. Bugge. Flygel. Ost. :

http://www.reklamefilmer.com/tv-reklame/385/Helt_egen_smak/

Denne reklamefilmen er litt gammel. Jeg har et fotografi, eller bilde, av Bugge og ost, som er nyere. Det kommer her:

Her ser du Bugge med en pakke Jarlsbergost. Osten hadde han fått fra Astrid Borchgervink Lund. Hun snakket edruelig sammen med Bugge og Ragnar. De snakket om musikk. Ragnar er han som er kultursjef i Skien. Han heter Nilsen til etternavn. Eller Nilssen. Jeg er ikke sikker på om det er med en eller to s. Jeg tror egentlig det er med to. Han er med på fotografiet men bare litt. Du kan se halve Ragnar Nilssen, kultursjef i Skien kommune helt til venstre på fotografiet. De snakket mest om musikk og ikke egentlig så mye om ost. Men det var litt gøy med den osten. Du kan se at hun som heter Astrid gjorde seg litt til da jeg fotograferte. Det gjorde seg. De hadde det nok veldig gøy. Det er ofte gøy med ost og vin. De hadde vin i glassene sine. Hvit vin.

Jeg har også et fotografi av Bugge og flygel. Bugge spilte konsert på akkurat det flygelet. Fotografiet kommer her:

Her kan du se Bugge sammen med et flygel. Flygelet spiller han på. I bakgrunnen ser du kunst. Kunst kan være så mangt. Denne kunsten har mange farger. Den kunsten som er i bakgrunnen. Den kunsten som er musikk (du kan ikke høre den nå, fordi dette er et fotografi), den har mange toner. På dette fotografiet kan det nesten se ut som om Bugge drømmer. Han ser av og til slik ut på fotografier. Jeg synes det er fint.

Jeg er ikke egentlig helt sikker på om Ragnar, Astrid og Bugge faktisk smakte på kaka. Jeg var edru og solgte alkohol i baren på Spriten Kunsthall under arrangementet Edruelige samtaler. Jeg solgte alkohol og jeg ga bort kake. Man blir ofte glad av alkohol. Når man også får kake, kan det hende at man blir kjempe glad. Det synes jeg er fint. Jeg håper at mange ble kjempe glade. Det var en som var kjempe glad først. Men så var han ikke så glad lenger. Det var ikke fordi han ikke hadde fått alkohol. Eller kake. Det var fordi han hadde mistet nøkkelen til sykkelen sin. Det var dumt. Og rart. Vi kunne ikke finne den noen steder. Det er ofte sånn. Sånn at ting man mister blir borte. Det kan hende det hjelper å bake.

4 tanker om “Om å være edru på Spriten. Litt om en kake. En konsert og nøkler som blir borte.

  1. Jeg var ikke på edruelige samtaler i går eller var det i forigårs, men etter å ha lest det du har skrevet og sett på bildene så føler jeg nesten at jeg var der selv, selv om det egentlig er litt tullete, for jeg er langt borte, og jeg vet at jeg ikke engang vet hva de edruelige samtalene handlet om, også har jeg ihvertfall ikke smakt på den kaka, som jeg likevel er ganske sikker på at smakte temmelig godt, for jeg kunne se fra bildet, som i tillegg til det du har skrevet gjør at jeg føler enda mer at jeg faktisk var tilstede der, at den slags kake har jeg smakt før, men det er ikke det samme å ha smakt en kake før, så hadde det ikke vært for at jeg er her i et annet land, langt borte fra spriten, mye ølsalg forresten til edruelige samtaler å være, så ville jeg absolutt kommet for å høre de forskjellige tonene i musikken og sett de forskjellige fargene i kunsten, som jeg jo faktisk har fått sett noen av i bildet, og smakt på den sannsynligvis veldig gode kaka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>