Scene 2 fra en hvilken som helst psykiatrisk institusjon.

Ruth hos psykologen.

( Psykologens kontor. Et lite trangt rom. Skrivepult. Sofa, bord, to lenestoler. Samtlige møbler fra 70-tallet. Midt på bordet en liten bolle full med tråder og restegarn som skal symbolisere et eller annet. Lys opp. Ruth er ikledd det samme som i scene 1. Rosa topplue og turkist skjerf. Psykologen er en eldre, liten mann med stokk. Psykologen sitter i en av lenestolene. Ruth sitter i sofaen).

Psykologen: Ja, Ruth…. Jeg forsto det sånn at det ikke ble noen tur på deg og Randi i går.

Ruth: Nei, det ble det ikke.

Psykologen: Føltes det greit?

Ruth: Ja. Du vet, det blei litt vanskelig det der med vaskemaskinen. All den pipinga osv.

Psykologen: Ja, jeg forsto det. Det ble rett og slett litt for mye for deg det der.

Ruth: Ja.

Psykologen: Hva var det som var vanskeligst, Ruth? Var det det at du ikke visste når den kom til å pipe?

Ruth: Jeg visste ikke om den kom til å pipe i det hele tatt. Tenk om den aldri kom til å pipe.

Psykologen: Jeg skjønner, Ruth. Jeg skjønner. Det handler om angst, gjør det ikke?

Ruth: Jo, også ble det aldri noe av den turen. Du vet, den som vi skulle gå før middag. Fordi vi visste ikke når eller om vaskemaskinen kom til å pipe. Også var det kanskje kjøttkaker til middag, men det kunne vi jo heller ikke vite. Og plutselig var det kanskje lurere å gå tur etter middag. Men hva med tørketrommelen. Piper den? Jeg vet jo ikke det heller. Randi visste heller ikke. Vi visste bare at det ikke var grøt til middag. For det var ikke lørdag i går. Det er alltid grøt på lørdager. Det var fisk dagen før, så da var det lite trolig at det skulle være fisk til middag i går også. Det ville uansett vært dumt hvis vaskemaskinen peip når vi spiste. Dessuten visste jeg ikke om vaskemaskinen var ledig. Ikke Randi heller. Ikke om tørketrommelen var ledig heller.  Randi visste ikke det hun heller.

Psykologen: Men du Ruth,

Ruth: Ja

Psykologen: Det var vel egentlig Randi som skulle sette igang den vaska, var det ikke det?

Ruth: Jo

Psykologen: Ja men da er det vel ikke noe problem.

Ruth: Nei

Psykologen: Hva var det egentlig til middag?

Ruth: Kjøttkaker.

Lys ned.

 

 

En tanke om “Scene 2 fra en hvilken som helst psykiatrisk institusjon.

  1. Genial symbolbruk. En tråd er jo noe som har to ender, sålenge den ikke har delt seg eller endene er knytt sammen. Dette passer sammen med det at det er to personer i hver scene, også blir det spennende å se om det kommer flere, og det er der garnet kommer inn, tenker jeg, for det er tykkere, og har lettere for å dele seg i endene.
    Men det som er skikkelig spennende nå, er jo om den vaskemaskina faktisk piper eller ikke. Jeg har vaskemaskin hjemme, og den piper ikke. Den lager mange andre lyder, men pip er ikke en av dem. Tørketrommelen derimot, for det er tørketrommel hos meg også. Det er ikke så ofte den er i bruk, men det har hendt, og da har jeg plutselig hørt piping, og lurt på hvor det kom fra, og til slutt fant jeg ut at det måtte ha kommet fra tørketrommelen. Det har skjedd minst to ganger nå, så jeg er ganske sikker på at den faktisk piper når den er ferdig. Så sett i den sammenhengen så kan jeg nesten ikke vente på å få lese neste scene, og jeg håper det kommer mer om pipinga.

Legg igjen en kommentar til Robert Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>