Om en dum vinflaske. Han ble litt trist. Men så ble han glad.

Jeg er glad i sjampanje. Eller sjampis, om du vil. Jeg er også glad i vin. Men jeg er ikke så flink til å åpne vinflasker. Tydeligvis. Det er litt dumt. Og veldig upraktisk når man har lyst på vin. En gang, for ikke så lenge siden, skulle jeg åpne en flaske med rødvin. Jeg var helt alene hjemme. Det var fredag, og jeg fikk plutselig lyst på vin. Det er ikke ofte at jeg drikker vin når jeg er alene. Men akkurat denne fredagen ville jeg det. Jeg syntes det var greit. Men det syntes ikke vinflaska. Han slo seg veldig vrang. Veldig, veldig vrang. Jeg synes det var ordentlig lumpent gjort av han. Hvorfor skulle han ville være så vanskelig? Vinflaska. Altså. Lumpent gjort av vinflaska! Jeg tror vinflaska hadde en skrue løs. Egentlig. At han ville spille meg et puss. Liksom. Dumme, dumme vinflaske. Utropstegn! Om det ikke var en skrue som var løs, var det iallefall noe annet som var løst. Det var ikke hånden min som var løs. Jeg er ikke så veldig svak. Bare litt egentlig. I håndleddene, men det hadde ikke så mye med saken å gjøre. Jeg tror heller det var korken til vinen som var løs. Dumme, dumme korken. Utropstegn! Utropstegn, utropstegn !! Smilefjes med trist smil :(

Dette er et fotografi av en vinflaske. Det er ikke så lett å se. Du trenger ikke føle deg dum dersom du ikke kan se hva det er. Det er en vinflaske. Det er noe inni flaska. Det er ikke bare vin som er der inne. Bak det grønne glasset. Det hadde nok vært best om det bare var vin der. Men det er det ikke. Det er dumt. Leit. Og ikke helt greit. Det er jeg som har fotografert den vinflaska som du ikke kan se at er en vinflaske som det er noe inni som ikke er vin selv om det også er vin inni den. Det kan se ut som om det er et slags ultralydbilde. Det er det ikke. Men vi kan late som. Bilde er tatt med et vanlig kamera.

Det som skjedde da jeg skulle åpne flaska, var veldig lite morsomt. For meg. Når jeg tenker etter. Og det gjør jeg. Jeg trenger ikke å tenke en veldig lang tanke. En gang. For å tenke dette. Det var nok ikke noe gøy for vinflaska heller. Jeg tror han ble lei seg. Og kanskje litt flau. Jeg ble flau. Men han ble litt glad igjen senere. Det var fordi han fikk litt trøst. Litt smilefjes med smil :) Det er ofte fint å få et smil. Særlig i hverdagen. På en fredag. Når man er alene.

Lurer du på hva som skjedde? Jeg skal si det nå. Eller skrive det. Siden det er det jeg gjør. Skriver om en hendelse. Liksom. En hendelse som hendte en fredag. Hjemme hos meg. Jeg skulle altså, som tidligere skrevet, åpne en flaske vin. Jeg har flere flasker vin stående. De står i et skap. Skapet er på kjøkkenet. Det er glass i skapet, sånn at alle skal se at jeg har vin. Og andre ting. I det skapet. Jeg har også champange i det skapet. Men jeg skulle ikke drikke champange den fredagen. Jeg skulle drikke vin. Jeg tok tak i den første flaska jeg fant. Jeg kan ikke huske å ha kjøpt akkurat den vinen. Jeg tror nok jeg har fått den i gave. Faktisk. Det hender faktisk at jeg får det. Vin i gave. Altså. Etter at jeg hadde tatt flaska ut av skapet, tenkte jeg at jeg skulle åpne den. Det var en ganske kort tanke. Jeg trengte hverken å tenke en lang tanke. Eller flere korte tanker. Etter hverandre. Det holdt med en kort tanke. En simpel. Kort. Tanke. Jeg skal åpne denne flaska. Nå. Tenkte jeg. Derfor fant jeg fram en vinopptrekker. Et kjøkkenredskap som man bruker for å trekke opp en vinflaske. Dersom det ikke er skrukork. Hvis det er skrukork, trenger du ikke trekke opp. Da kan du bare skru. Det er lurt. Mye lurere enn å trekke opp en kork. Det var ikke skrukork på denne flaska. Det var dumt. Det var en kork, og den korken var lumpen og ugrei. I det jeg presset kjøkkenredskapet ned i korken, for så å skulle skru litt ned, for så å skulle dra den opp igjen, gikk alt i vasken. Eller det vil si det gikk ikke bare i vasken. Det gikk over alt. Eller, det vil si. Det gikk jo ikke. Hverken vin eller vinflasker kan gå. Etter det jeg vet. Men vin kan sprute. Det vet jeg. Nå. Det kan sprute veldig. Også. Tro meg, det vet jeg nå. Vin kan ikke gå. Men dette gikk galt. Å gå. Gikk. Snubla. Datt. I vill fart. Det som skjedde var at jeg klarte å presse korken ned i flaska. Og, når noe blir presset, med stor kraft ned i en flaske, kommer visst flaskens innhold i like stor grad opp. Igjen. I dette tilfellet var flaskens innhold vin. Vinen var veldig rød. Kjøkkenet mitt er i utgangspunktet hvitt. Det synes jeg er greit. Jeg synes kjøkkenet mitt er all right. Jeg liker kjøkkenet mitt, og jeg synes det er greit at det er hvitt. Jeg har aldri vurdert å male små røde flekker på det. Jeg har heller aldri vurdert å male små røde flekker på meg selv. Jeg har farget håret mitt rødt. En gang. Men det er lenge siden. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre det igjen. Vinflaska. Derimot. Var ikke helt sikker på om han var enig i mine vurderinger. Han var visst av den oppfatning at alle ideer må prøves før de kan forkastes. Tusen. Tusen. Takk. Til vinflaska. Nå vet jeg med sikkerhet at jeg ikke skal male hverken kjøkkenet eller meg selv. Med røde flekker. Håret skal heller ikke farges. Det er godt å vite. Med sikkerhet.

Her er et fotografi av vinflaska. Hvis du ser nøye etter på Faustino (det er det han heter), kan du se at han har grått noen tårer med rødvin. Det er fordi han egentlig er ganske trist. Selv om han ikke ser så trist ut. Han ser litt mer alvorlig ut. Jeg synes det er greit. Det var ganske alvorlig. Egentlig. Det er jeg som har fotografert Faustino. Jeg gjorde det fordi jeg tenkte at jeg kanskje hadde lyst til å vise dere hvordan Faustino ser ut når han gråter. Når jeg ser nærmere etter, så er jeg ikke så sikker på om han egentlig er så alvorlig. Heller. Han er kanskje litt mer undrende. Kanskje han egentlig smiler. Snart. Jeg tror Faustino er en luring. Han er ikke så lett å bli klok på.

Jeg ble litt sint på vinflaska. Jeg sa mange stygge ting. Noen av de tingene. Eller ordene, begynte på bokstaven F. Det kan også hende at jeg sa noe som begynte på J. Kanskje andre bokstaver også. Til slutt ble vinflaska. Og jeg. Veldig, veldig triste.

Dette fotografiet viser Faustino som er like trist som boka ved siden av ham. Det er en veldig, veldig trist bok.

Men. Så ble vi glade igjen. Grunnen til det, var at armen min fikk superkrefter. Helt plutselig. Den ble dobbelt så lang. Helt plutselig. Helt seriøst. Altså. Den bare strakk seg opp til skapet. Helt av seg seg. Jeg trengte ikke tenke en eneste tanke. Vips. Plustelig. Dukket det opp en flaske med champange. Da tenkte jeg en kort tanke. Jeg tenkte: Det var rart. Så tenkte jeg ikke noe mer. Det syntes jeg var greit. Helt Ok og mer enn det. Det er ikke alt man skal tenke for mye på.

Heldigvis for både Faustino og meg, kom champange! Champange har et fint motto. Champanges motto er: SMIL DEG GLAD OG FRISK. Det synes jeg er både fint, greit, ok, og mere til. Det er ganske mye. Det!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>