Om Juni

Jeg er Juni. Det er jeg hele året. Ikke bare om sommeren. Det er fint. Det er ikke sommer hele året. Men jeg er Juni hele året. Det er OK. Jeg gjør mye rart. Jeg kan noen ting. Noe kan jeg ikke i det hele tatt. Men jeg kan nok. Det er greit. Jeg klarer meg. Selv om det er september. Eller oktober. For ikke å snakke om november.

Om en dum vinflaske. Han ble litt trist. Men så ble han glad.

Jeg er glad i sjampanje. Eller sjampis, om du vil. Jeg er også glad i vin. Men jeg er ikke så flink til å åpne vinflasker. Tydeligvis. Det er litt dumt. Og veldig upraktisk når man har lyst på vin. En gang, for ikke så lenge siden, skulle jeg åpne en flaske med rødvin. Jeg var helt alene hjemme. Det var fredag, og jeg fikk plutselig lyst på vin. Det er ikke ofte at jeg drikker vin når jeg er alene. Men akkurat denne fredagen ville jeg det. Jeg syntes det var greit. Men det syntes ikke vinflaska. Han slo seg veldig vrang. Veldig, veldig vrang. Jeg synes det var ordentlig lumpent gjort av han. Hvorfor skulle han ville være så vanskelig? Vinflaska. Altså. Lumpent gjort av vinflaska! Jeg tror vinflaska hadde en skrue løs. Egentlig. At han ville spille meg et puss. Liksom. Dumme, dumme vinflaske. Utropstegn! Om det ikke var en skrue som var løs, var det iallefall noe annet som var løst. Det var ikke hånden min som var løs. Jeg er ikke så veldig svak. Bare litt egentlig. I håndleddene, men det hadde ikke så mye med saken å gjøre. Jeg tror heller det var korken til vinen som var løs. Dumme, dumme korken. Utropstegn! Utropstegn, utropstegn !! Smilefjes med trist smil :(

Dette er et fotografi av en vinflaske. Det er ikke så lett å se. Du trenger ikke føle deg dum dersom du ikke kan se hva det er. Det er en vinflaske. Det er noe inni flaska. Det er ikke bare vin som er der inne. Bak det grønne glasset. Det hadde nok vært best om det bare var vin der. Men det er det ikke. Det er dumt. Leit. Og ikke helt greit. Det er jeg som har fotografert den vinflaska som du ikke kan se at er en vinflaske som det er noe inni som ikke er vin selv om det også er vin inni den. Det kan se ut som om det er et slags ultralydbilde. Det er det ikke. Men vi kan late som. Bilde er tatt med et vanlig kamera.

Det som skjedde da jeg skulle åpne flaska, var veldig lite morsomt. For meg. Når jeg tenker etter. Og det gjør jeg. Jeg trenger ikke å tenke en veldig lang tanke. En gang. For å tenke dette. Det var nok ikke noe gøy for vinflaska heller. Jeg tror han ble lei seg. Og kanskje litt flau. Jeg ble flau. Men han ble litt glad igjen senere. Det var fordi han fikk litt trøst. Litt smilefjes med smil :) Det er ofte fint å få et smil. Særlig i hverdagen. På en fredag. Når man er alene.

Lurer du på hva som skjedde? Jeg skal si det nå. Eller skrive det. Siden det er det jeg gjør. Skriver om en hendelse. Liksom. En hendelse som hendte en fredag. Hjemme hos meg. Jeg skulle altså, som tidligere skrevet, åpne en flaske vin. Jeg har flere flasker vin stående. De står i et skap. Skapet er på kjøkkenet. Det er glass i skapet, sånn at alle skal se at jeg har vin. Og andre ting. I det skapet. Jeg har også champange i det skapet. Men jeg skulle ikke drikke champange den fredagen. Jeg skulle drikke vin. Jeg tok tak i den første flaska jeg fant. Jeg kan ikke huske å ha kjøpt akkurat den vinen. Jeg tror nok jeg har fått den i gave. Faktisk. Det hender faktisk at jeg får det. Vin i gave. Altså. Etter at jeg hadde tatt flaska ut av skapet, tenkte jeg at jeg skulle åpne den. Det var en ganske kort tanke. Jeg trengte hverken å tenke en lang tanke. Eller flere korte tanker. Etter hverandre. Det holdt med en kort tanke. En simpel. Kort. Tanke. Jeg skal åpne denne flaska. Nå. Tenkte jeg. Derfor fant jeg fram en vinopptrekker. Et kjøkkenredskap som man bruker for å trekke opp en vinflaske. Dersom det ikke er skrukork. Hvis det er skrukork, trenger du ikke trekke opp. Da kan du bare skru. Det er lurt. Mye lurere enn å trekke opp en kork. Det var ikke skrukork på denne flaska. Det var dumt. Det var en kork, og den korken var lumpen og ugrei. I det jeg presset kjøkkenredskapet ned i korken, for så å skulle skru litt ned, for så å skulle dra den opp igjen, gikk alt i vasken. Eller det vil si det gikk ikke bare i vasken. Det gikk over alt. Eller, det vil si. Det gikk jo ikke. Hverken vin eller vinflasker kan gå. Etter det jeg vet. Men vin kan sprute. Det vet jeg. Nå. Det kan sprute veldig. Også. Tro meg, det vet jeg nå. Vin kan ikke gå. Men dette gikk galt. Å gå. Gikk. Snubla. Datt. I vill fart. Det som skjedde var at jeg klarte å presse korken ned i flaska. Og, når noe blir presset, med stor kraft ned i en flaske, kommer visst flaskens innhold i like stor grad opp. Igjen. I dette tilfellet var flaskens innhold vin. Vinen var veldig rød. Kjøkkenet mitt er i utgangspunktet hvitt. Det synes jeg er greit. Jeg synes kjøkkenet mitt er all right. Jeg liker kjøkkenet mitt, og jeg synes det er greit at det er hvitt. Jeg har aldri vurdert å male små røde flekker på det. Jeg har heller aldri vurdert å male små røde flekker på meg selv. Jeg har farget håret mitt rødt. En gang. Men det er lenge siden. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre det igjen. Vinflaska. Derimot. Var ikke helt sikker på om han var enig i mine vurderinger. Han var visst av den oppfatning at alle ideer må prøves før de kan forkastes. Tusen. Tusen. Takk. Til vinflaska. Nå vet jeg med sikkerhet at jeg ikke skal male hverken kjøkkenet eller meg selv. Med røde flekker. Håret skal heller ikke farges. Det er godt å vite. Med sikkerhet.

Her er et fotografi av vinflaska. Hvis du ser nøye etter på Faustino (det er det han heter), kan du se at han har grått noen tårer med rødvin. Det er fordi han egentlig er ganske trist. Selv om han ikke ser så trist ut. Han ser litt mer alvorlig ut. Jeg synes det er greit. Det var ganske alvorlig. Egentlig. Det er jeg som har fotografert Faustino. Jeg gjorde det fordi jeg tenkte at jeg kanskje hadde lyst til å vise dere hvordan Faustino ser ut når han gråter. Når jeg ser nærmere etter, så er jeg ikke så sikker på om han egentlig er så alvorlig. Heller. Han er kanskje litt mer undrende. Kanskje han egentlig smiler. Snart. Jeg tror Faustino er en luring. Han er ikke så lett å bli klok på.

Jeg ble litt sint på vinflaska. Jeg sa mange stygge ting. Noen av de tingene. Eller ordene, begynte på bokstaven F. Det kan også hende at jeg sa noe som begynte på J. Kanskje andre bokstaver også. Til slutt ble vinflaska. Og jeg. Veldig, veldig triste.

Dette fotografiet viser Faustino som er like trist som boka ved siden av ham. Det er en veldig, veldig trist bok.

Men. Så ble vi glade igjen. Grunnen til det, var at armen min fikk superkrefter. Helt plutselig. Den ble dobbelt så lang. Helt plutselig. Helt seriøst. Altså. Den bare strakk seg opp til skapet. Helt av seg seg. Jeg trengte ikke tenke en eneste tanke. Vips. Plustelig. Dukket det opp en flaske med champange. Da tenkte jeg en kort tanke. Jeg tenkte: Det var rart. Så tenkte jeg ikke noe mer. Det syntes jeg var greit. Helt Ok og mer enn det. Det er ikke alt man skal tenke for mye på.

Heldigvis for både Faustino og meg, kom champange! Champange har et fint motto. Champanges motto er: SMIL DEG GLAD OG FRISK. Det synes jeg er både fint, greit, ok, og mere til. Det er ganske mye. Det!

 

Tilbakekomst. Og litt om ved (nok en gang).

Jeg har vært borte en stund, men nå er jeg tilbake. Det er ofte sånn. At man kommer tilbake når man har vært borte. Borte. Borte. Tittei. Liksom. Her er jeg. Her er jeg. God dag, god dag, god dag. Jeg har hatt gode dager mens jeg har vært borte. Dersom du skulle lure på det. Jeg, Juni har blitt glad i november. Men nå er det desember. Sånn er det bare. Noen kommer, noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite. Det er mange stjerner i desember. Det er mange stjerner andre ganger også. Men i desember er de litt mer. Liksom. De skinner litt mer. På en måte. Det synes jeg er fint. Både fint og greit på en gang. Jeg skinner litt jeg også. Noen ganger. Det synes jeg er trivelig, og det er jo egentlig det dette skal handle om. Trivelige trivialiteter. Denne bloggen, altså. Jeg innser at jeg ikke alltid klarer å holde meg til det trivielle og det trivelige. Det hverdagslige. Liksom. Men det som er trivelig og trivielt for noen, er ikke alltid trivelig og trivielt for andre. Det synes jeg er ganske fint. Egentlig. Noe som egentlig er trivielt kan også være litt lite trivelig. Men så kan det bli trivelig igjen. Det er veldig fint. Super fint og greit. OK og mye mer enn det også. Det er mye det. Mer enn et kinderegg, men mindre enn en julekalender. Men det er greit. Det også. Jeg er flink til å se det fine i ting. Jeg er ofte ganske positiv. Også. Men ikke alltid, selvfølgelig. Utropstegn. Utropstegn. Det skulle bare mangle. Sånn egentlig er jeg litt mer enter eller. Liksom. Eller lissom. Litt bipolar. På en måte.

Nå kommer det er fotografi. Dette fotografiet hører på en måte til det jeg har skrevet senere i innlegget. Jeg valgte å plassere fotografiet slik det er plassert her, fordi jeg liker ikke at det er masse, masse tekst i et innlegg før det kommer et bilde. Derfor er det et gjennomtenkt og bevisst valg at bildet er nettopp der det er. Her kommer det:

Ca. midt på fotografiet. Bakerst. Kan du se verandadøra. Eller balkongdøra, om du heller vil kalle det for det. På hver side av døra er det vinduer. Hvis du ser ut av vinduene, eller glasset på døra, kan du se ut på en park. Eller en dal. Den heter Lundedalen. Du må se litt ned for å se den. Det er fordi jeg bor i andre etasje. Hvis du ser rett fram, ser du noe annet. Da ser du litt mer hus og sånn. De befinner seg på andre siden av dalen. Den dalen er ikke så veldig bred, så det er ikke så langt til de husa på den andre siden. Egentlig. Jeg kan gå dit ganske raskt. Men det tar enda mindre tid hvis jeg springer. Eller løper. Jeg har ikke fotografert dette bilde nå. Det er nesten 2 år siden. Da var det innflyttingsfest hjemme hos meg. Det var ikke bare det. Det var også bursdagsfest for Guro, Einar og Robert. De har ikke bursdag på samme dag. Men nesten. Det var mange mennesker hos meg den dagen. Eller kvelden. Egentlig. Jeg tror ikke det har vært så mange her siden. Det er jeg som er fotograf (tror jeg. Det kan være det var noen andre som tyvlånte kameraet mitt. Det vet jeg ikke. Jeg husker ikke alt fra den festen). Motivet er fra stua der jeg bor. Lysekrona i taket er litt skakk. Men det gjør ikke noe. Alt er litt skjevt i dette huset. Men jeg synes at det er greit. Det er litt sjarmerende. Liksom. På en måte. Og det er fint. Jeg liker å bo her. Egentlig. Og jeg liker de menneskene som jeg, eller en annen har fotografert. Jeg tror ikke det var ved på ballkongen. Eller verandaen. Da jeg tok bildet. Men jeg vet at det er det nå. Hvis du vil, kan du forestille deg at det er det. Det er greit for meg om du gjør det. 

Jeg vet at det er flere som har lurt på hva jeg har gjort i det siste. Det er hyggelig at noen lurer på det. Jeg har drukket flere kopper med kaffe. Ikke i en stor gul kopp. Grunnen til det er at den store gule koppen ikke bor hos meg. Den bor hos mamma. Og der bor ikke jeg. Jeg bor hos meg. Der har jeg ikke stor gul kopp. Men jeg har flere små gule kopper. De er fine, men jeg bruker dem ikke så ofte. Jeg drikker heller ikke kaffe så ofte. Når jeg er hjemme. Når jeg er hjemme drikker jeg mest te. Det gjør jeg både ofte og mye. Jeg liker te. Og jeg synes det er fint å drikke det. Og koselig. Det er også koselig med peis. Men jeg har ikke peis. Men jeg har ovn. Den er litt vanskelig å fyre opp i. Men det er greit, for når den først blir varm, blir den veldig varm. Jeg fyrer mye. Grunnen til det er at jeg får gratis ved. Den veden jeg har, har jeg hentet hos pappa. Det er ganske slitsomt å bære ved. Særlig fordi jeg bor i andre etasje. Jeg har båret mange sekker ved opp på balkongen min. Det er lurt. Det har vært et gjennomtenkt valg. Jeg tenkte både korte og lange tanker før jeg gjorde det. Først tenkte jeg at jeg skulle stable alle sekkene ute. Det var en kort tanke. En lat tanke. Egentlig. Det er fort gjort å tenke late tanker. Jeg tenkte den korte og late tanken fordi jeg ikke hadde lyst til å bære sekkene opp. Fordi det både er tungt og kjedelig. Men så tenkte jeg at jeg kanskje skulle tenke en lang tanke. Nå er jeg glad for at jeg tenkte den lange tanken. Den lange tanken førte til at jeg bar 18 sekker med ved opp trappa og ut på balkongen. Eller verandaen. Eller hva det egentlig er. Det som er ut den døra i stua mi. Den døra som også har vindu i seg, og som fører ut til et gulv som på en måte er i løse lufta. Den. eller det. Er ikke så veldig stor, eller bred. Den. Eller det. Er ganske smal. Egentlig. Men jeg synes den er fin. Og det er praktisk at det er plass til 18 sekker med ved der. Men da er det ikke plass til så mye mer. Men det er greit. Jeg synes den er fin uansett. Jeg kaller den for kongeballkongen. Det høres mye finere ut enn konge verandaen. Eller kongeverandaen. Når det er 17.mai (Norges nasjonaldag. Eller nasjonal dag). Da pleier jeg å stå der og vinke. Det er ikke så mange å vinke til. Men hadde det vært mange å vinke til, ville de nok vinket tilbake og synes at jeg var fin. Der jeg sto og vinket. Jeg pleier også å drikke champange. Og spise jordbær. Eller drikke sjampanje der. Dersom du vil skrive det sånn som det sies. Jeg synes det er litt morsomt, liksom. Å skrive sjampanje. Litt tullete på en måte. Jeg er noen ganger tullete. Det synes jeg er greit. Jeg har mere ved ute. Det er fint og ganske praktisk, siden det ikke holder med 18 sekker for en hel vinter.

Midt på bildet, bakerst, i hjørnet, kan du se en ovn. Det er den jeg putter veden inni. Jeg synes den er fin. Både fin å se på. Og fin å varme seg på. Noen ganger. Når det er kaldt og jeg fryser på fingrene, pleier jeg å varme fingrene min på den. Det er praktisk. Faktisk. Men det er ikke så praktisk å holde hendene veldig lenge av gangen på ovnen. Da kan det bli veldig varmt. For varmt. Liksom. Det går an det også. Det er seks personer som er fotografert. De er sammen med ovnen, en lampe (ikke hele, den nederste delen mangler), litt av den skakke lysekrona, vegger, og veldig lite av en dør (helt til høyere). De sitter på stoler (Einar sitter på kanten av sofaen min). Det er fine mennesker, og jeg liker dem. Jeg tror det er jeg som er fotograf, hvis ikke det er noen som har tyvlånt kameraet mitt (jeg husker ikke alt fra den festen).

 

 

 

Juni tenker. Og juni vil tenne en gnist i november.

November føler seg fortsatt lang. Selv om november ikke er så veldig mye lengre enn andre. Det vet november. Egentlig veldig godt. Juni har lært november at det både er greit og ok å føle seg annerledes enn andre. Det er helt normalt. Faktisk. Ære være. Trøste og bære. Men november har fortsatt litt lite selvtillit. Eller lav selvfølelse. Kanskje.

Jeg har ikke noe fotografi av november. Ikke et sånt fotografi som du kan se på, og se at er november. Liksom. Det har jeg ikke. Men dette fotografiet er tatt i november. Tror jeg. Det kan muligens ha vært i oktober, men da var det veldig seint i oktober. Da blir det nesten det samme som november. Og da kan det være det samme. Tenker jeg. Jeg tenker mye. Det gjør sikker du også. Når du ser dette blide, eller fotografiet om du vil. Hva er det der, og hvorfor peker hun på det der? Tenker kanskje du. Det er interessant dersom du tenker det. Det ville nemlig jeg også tenkt. Men jeg trenger ikke å tenke så mye på det. For jeg vet hva det er.

Juni tenker at hun må tenne en gnist i november. November må ha noe å brenne for. Juni tenker og tenker. Tenker lange. Og. Korte. Tankerekker. Nå rekker ikke tankene mine lenger. Tenker juni. Da har hun tenkt langt. Hva skal til for at november skal se lyset? Tenker juni. Selv om tankene egentlig ikke rekker lenger. Ofte rekker ting lenger enn man tror. Det er rart. Men ikke egentlig. Ikke så veldig rart, egentlig. Når man tenker etter. Det gjør juni. Hun tenker både før og etter. Først tenkte hun at hun måtte tenne en gnist. I november. November trenger noe å brenne for. Tenkte juni. Etter at hun hadde tenkt det, tenkte hun på gnisten. Hvordan tenne en gnist i november? Hva skal november brenne for? Juni vet ikke. Hun vet mye, men ikke alt. November vet. November vet hva. Hun. Eller. Han. Brenner for. Innerst inne. Men november sier det ikke til noen. Juni vet at november vet det. Innerst inne. Men juni sier ikke noe. Til november. Om at hun vet at november vet. Innerst inne. Det er fint, synes juni, at november vet det innerst inne og at hun (juni) vet at november innerst inne vet det, men ikke vet at juni vet det. Det er junis hemmelighet. Juni er fin. På den måten.

November er trist. Juni trøster november.

I dag tenker jeg. Altså, er jeg i dag. Jeg var i går også. Noen ganger er det godt å være. Ære være gode dager. Det regner i dag, men det er greit og OK. Selv om jeg ikke liker regn. Så veldig mye. Egentlig. Men det er ikke lenger juni. Selv om jeg er Juni, og selv om jeg hverken har spist hummer eller reker på en stund. Nå er det november. Da er det OK og litt greit at det regner. Det er nesten obligatorisk, på en måte. At det regner. Liksom. Det skal liksom være sånn.

Jeg har ikke noe fotografi av regn. Eller av november. Men jeg har et fotografi av et bilde. Eller flere bilder. På en måte. Som ligger på et gulv. Gulvet er nede hos mamma. I første etasje. Det er litt rart det der med første og andre etasje hjemme hos mamma. Begge etasjene er på bakkeplan. Du tenker kanskje at det ikke går an. Men der tar du feil. Huset er bygd i en bakke. På en måte. Huset har to innganger. Eller utganger. Alt etter som om du går inn eller ut. Begge inngangene. Eller utgangene er på bakkeplan. Det kan være greit dersom du ikke liker å gå i trapper. Jeg synes det er OK med trapper. Derfor er det både fint og greit og mer enn OK at det er trapp inne i huset til mamma. Vi må gå i trapp for å komme fra andre til første etasje. Eller fra første til andre etasje. Alt etter som hvilken etasje du skal til. Eller kommer fra. Det er rart at det er trapp mellom etasjene. Siden begge etasjene er på bakkeplan. Jeg synes det er fint.

November er trist og mørk. November er deprimert. Og melankolsk. November er usikker. November vet ikke helt hvem han er. Eller hun. Er november en han eller en hun? November vet ikke. November er ganske mye skorpion. Det er mange som ikke liker skorpioner. Jeg synes skorpioner er skumle. Det finnes skorpioner i juni også. November føler seg som ingenting. Er det ingen som liker meg?,  tenker november. Hvem er jeg egentlig?, tenker november. November tenker korte. Og. Lange tanker. Hvem er jeg egentlig. Spørsmålstegn. Tenker november en gang til. Og enda en gang tenker november at ingen liker han. Eller hun. Hvem er november? November føler seg lang. Lenger enn alle andre. Stakkars november. November har vrangforestillinger. Det er ikke lett å være november. November speiler seg selv i vannet. Eller isen. Og tenker: Jeg er for lang. Det er ingen som liker meg. November har dårlig selvtillit. November klarer ikke  å se at han. Eller hun. Ikke er lenger enn andre. Faktisk. Faktisk er november like lang som de fleste andre. November og juni er like lange. Noen er lenger. Og noen er kortere. Men det er greit, og OK. Mer en OK også. Egentlig. Egentlig helt greit og fint. Juni synes det er fint at ikke alle er like. November er usikker. November tviler. November tviler på om han. Eller hun. Er høst eller vinter. Er jeg høst eller vinter?, tenker november. Spiller det noen rolle. Spørsmålstegn. Sier juni. Men det er lett for juni å si. Juni er alltid sommer. Juni er heldig. November ser opp til juni. Alle liker juni, tenker november. Selv om det også kan regne i juni.

1. november er lei seg. Og ser mørkt på livet. Selv om barna fortsatt er glade. Fordi de fikk masse godteri. I går. På halloween. November klarer ikke tenke positivt. I morgen blir de kvalme, tenker november. Om barna som har spist for mye godteri. Det er vanskelig for november. Stakkar november, tenker juni. Mai og juli tenker det samme. Til og med februar tenker det. Stakkar november. Stakkar. Stakkar. Stakkar november. November gråter. Og november skammer seg over det. Du trenger ikke skamme deg over å gråte. Hvisker juni til november. Mai og juli hvisker det samme. Og februar sier det høyt. Til og med. Du skal gråte november. Sier februar. Juni synes det er greit at november gråter.

Jeg har fortsatt ikke noe fotografi av regn. Eller av november. Men jeg har et fotografi av lys i en black box. I denne sammenhengen er dette litt symbolsk. Liksom. Vi kan forestille oss at black boxen er november. Liksom. Og lyset er juni. Det blir liksom som om juni lyser opp november. Det synes jeg er fint, greit og mer enn det også. Det er jeg som har fotografert lyset i black boxen. Jeg husker ikke hvorfor jeg gjorde det. Men jeg vet at jeg har gjort det. Jeg velger å kalle bildet for «lys i mørket». Har egentlig lyst til å gi det undertittelen «det er lurt med refleks». Men når sant skal sies, så synes jeg kanskje det vil bli litt teit. Ødelegge den poetiske tittelen. Liksom. Lys i mørket….. Jeg lar det ligge litt i lufta. Smake litt på tittelen. Orda. Lys i mørket….. Det er fint.

I dag er det både greit og OK at det regner. Det er en god dag. Selv om det regner. Ære være gode dager. Ære være himmelen som åpner seg. Amen. Det kan ikke være juni hele året. Det er greit. Både helt greit og OK på en gang. November vet at det stemmer. Egentlig. Men november er melankolsk. Av natur.

Scene 3 fra en hvilken som helst psykiatrisk institusjon.

Ruth er tilbake på avdelingen.

 

(I stua på en hvilken som helst psykiatrisk avdeling. En sofa. Et bord. To stoler. Kanskje tre. Noen ganger. Samtlige møbler fra 70-tallet.  Kryssord på bordet. Rød penn. Og blå penn. Nesten ferdig strikketøy på stolen til venstre. Vevde tepper laget av pasienter henger på bakveggen. Lyset går opp. Ruth og Randi sitter i sofaen. Ruth ikledd rosa topplue og turkist skjerf. Randi ikledd boblejakke fra 80-tallet. Begge har støvler på bena)

Ruth: Psykologen sier at jeg ikke har noe problem.

Randi: Ok….hva mente han med det?

Ruth: Nei, han mente at det ikke var noe problem.

Randi: Hvorfor er du har da, dersom du ikke har noe problem?

Ruth: Jeg vet ikke… Han mente at det egentlig var du som hadde et problem.

Randi: Hæ? Jeg trodde psykologer hadde taushetsplikt!

Ruth: Ja, det trodde jeg også.

Randi: Det var rart.

Ruth: Ja.

Randi: Men skal du skrive deg ut da. Siden du ikke har noe problem, tenker jeg?

Ruth: Jeg vet ikke.

Randi: Nei…

Ruth: Har du funnet ut hva du skal gjøre?

Randi: Med hva da? Turen tenker du på?

Ruth: Ja.

Randi: Nei.

Ruth: Nei.

Randi: Har du funnet det ut?

Ruth: Nei.

Randi: Kanskje vi skal ta det før middag. Jeg tror det er lapskaus i dag. Siden det er fredag, og siden det var kjøttkaker i går. Det pleier å være kjøttkaker på fredager, nei jeg mener det pleier å være lapskaus på fredager. Hvis vi går tur før middag kan det være at vi blir mer sultne til middagen. Det kan være lurt. Jeg liker lapskaus.

Ruth: Ja.

Randi: Jeg må bare sette på den vaskemaskinen.

Ruth: Har du funnet ut av om den piper?

Randi: Nei.

Ruth: Ikke tørketrommelen heller?

Randi: Nei.

Ruth: Jeg skjønner problemet ditt. Jeg vil bare at du skal vite det.

Lys ned.

Scene 2 fra en hvilken som helst psykiatrisk institusjon.

Ruth hos psykologen.

( Psykologens kontor. Et lite trangt rom. Skrivepult. Sofa, bord, to lenestoler. Samtlige møbler fra 70-tallet. Midt på bordet en liten bolle full med tråder og restegarn som skal symbolisere et eller annet. Lys opp. Ruth er ikledd det samme som i scene 1. Rosa topplue og turkist skjerf. Psykologen er en eldre, liten mann med stokk. Psykologen sitter i en av lenestolene. Ruth sitter i sofaen).

Psykologen: Ja, Ruth…. Jeg forsto det sånn at det ikke ble noen tur på deg og Randi i går.

Ruth: Nei, det ble det ikke.

Psykologen: Føltes det greit?

Ruth: Ja. Du vet, det blei litt vanskelig det der med vaskemaskinen. All den pipinga osv.

Psykologen: Ja, jeg forsto det. Det ble rett og slett litt for mye for deg det der.

Ruth: Ja.

Psykologen: Hva var det som var vanskeligst, Ruth? Var det det at du ikke visste når den kom til å pipe?

Ruth: Jeg visste ikke om den kom til å pipe i det hele tatt. Tenk om den aldri kom til å pipe.

Psykologen: Jeg skjønner, Ruth. Jeg skjønner. Det handler om angst, gjør det ikke?

Ruth: Jo, også ble det aldri noe av den turen. Du vet, den som vi skulle gå før middag. Fordi vi visste ikke når eller om vaskemaskinen kom til å pipe. Også var det kanskje kjøttkaker til middag, men det kunne vi jo heller ikke vite. Og plutselig var det kanskje lurere å gå tur etter middag. Men hva med tørketrommelen. Piper den? Jeg vet jo ikke det heller. Randi visste heller ikke. Vi visste bare at det ikke var grøt til middag. For det var ikke lørdag i går. Det er alltid grøt på lørdager. Det var fisk dagen før, så da var det lite trolig at det skulle være fisk til middag i går også. Det ville uansett vært dumt hvis vaskemaskinen peip når vi spiste. Dessuten visste jeg ikke om vaskemaskinen var ledig. Ikke Randi heller. Ikke om tørketrommelen var ledig heller.  Randi visste ikke det hun heller.

Psykologen: Men du Ruth,

Ruth: Ja

Psykologen: Det var vel egentlig Randi som skulle sette igang den vaska, var det ikke det?

Ruth: Jo

Psykologen: Ja men da er det vel ikke noe problem.

Ruth: Nei

Psykologen: Hva var det egentlig til middag?

Ruth: Kjøttkaker.

Lys ned.

 

 

Fra en hvilken som helst psykiatrisk institusjon. Scene 1.

I dag har jeg blitt inspirert. Det er fint å bli inspirert. Jeg liker det. Det er både fint, greit og Ok på en gang. Jeg skal ikke lage noen scene ut av det. Jeg er ikke så dramatisk. Men nå har jeg skrevet dramatikk. Jeg har skrevet en scene. Det er ikke scener fra et ekteskap. Men det kunne fort ha vært det. Det handler ikke noe særlig om skap. Men det handler litt om piping og veldig lite om batteri. Jeg har blitt inspirert av scener, batterier og piper i dag. Det er to stykker. Personer. Ikke teaterstykker. Som har gitt meg inspirasjon til denne scenen. Begge heter Astrid. Det synes jeg er fint. Her kommer en lite innholdsrik og uinteressant scene i et stykke med foreløpig bare en scene:

Scene 1.

( Scenen utspiller seg på en hvilken som helst psykiatrisk avdeling. En sofa. Et bord. To stoler. Kanskje tre. Noen ganger. Samtlige møbler fra 70-tallet.  Kryssord på bordet. Rød penn. Og blå penn. Uferdig strikketøy på stolen til venstre. Vevde tepper laget av pasienter henger på bakveggen. Lyset går opp. Ruth og Randi sitter i sofaen. Ruth ikledd rosa topplue og turkist skjerf. Randi ikledd boblejakke fra 80-tallet. Begge har støvler på bena).

Randi: Jeg lurer på om jeg skal sette på en vask før middag.

Ruth: Vi skulle jo gå tur før middag. 

Randi: Ja, men jeg lurer på om jeg skal sette på en vask. Vet du om tørketrommelen piper når den er ferdig?

Ruth: Nei. Vet du hva det er til middag?

Randi: Nei.

Ruth: Det er nok ikke fisk. Det var fisk til middag i går.

Randi: Ja. I går var det fisk til middag.

Ruth: Det er iallafall ikke grøt. Grøt er på lørdager.

Randi: Ja. grøt er på lørdager Kl. 13:00. Vet du om vaskemaskinen piper når den er ferdig?

Ruth: Nei. Men det er noen ganger noe som piper.

Randi: Ja. Hvis jeg setter på vaskemaskinen nå kan det hende at den piper når vi spiser middag.

Ruth: Men vi skal jo gå tur før middag.

Randi: Har du vasket klær her noen gang?

Ruth: Nei.

Randi: Så du vet altså ikke om vaskemaskinen piper når den er ferdig?

Ruth: Nei.

Randi: Ikke tørketrommelen heller?

Ruth: Nei. Men det er noe som piper noen ganger.

Randi: Kanskje er det røykvarsleren som har dårlig batteri.

Ruth: Kan hende. Kan hende.

Randi: Hvis jeg setter på vaskemaskinen rett før middag. Helt rett før, altså. Da piper den kanskje rett etter vi er ferdig med å spise.

Ruth: Ja

Randi: Du…

Ruth: Ja

Randi: Kanskje det er bedre at vi går tur etter middag.

Ruth: Før kveldsmat?

Randi: Ja. Da kan jeg sette på vaskemaskinen rett før middag. Også kan jeg sette på tørketrommelen etter middag.

Ruth: Er du sikker på at vaskemaskinen er ledig?

Randi: Nei.

Ruth: Tørketrommelen da?

Randi: Nei…. Tenk hvis vaskemaskinen ikke piper når den er ferdig.

Ruth: Det er dumt

Randi: Ja

Ruth: Jeg tror det er en god idé det der med å gå tur før kveldsmaten.

Randi: Ja, men det er dumt om tørketrommelen piper når vi går tur.

Ruth: Ja, det er dumt.

Randi: Siden det var fisk til middag i går, er det godt mulig at det er lapskaus i dag.

Ruth: Ja. Men pleier det ikke egentlig å være lapskaus på fredager?

Randi: Jo.

Ruth: Det kan hende det er stek.

Randi: Nei, det er på søndagene.

Ruth: Ja. Stemmer. Kjøttkaker kanskje.

Randi: Ja, det kan hende. Vet du hvor lang tid vaskemaskinen bruker på en vask på 40 grader?

Ruth: Nei. Skal du vaske på 40 grader?

Randi: Ja.

Ruth: Ok. Den piper sikkert når den er ferdig.

Randi: Jeg håper det.

Ruth: Du kan sette på tørketrommelen rett før vi går på tur.

Randi: Før kveldsmaten?

Ruth: Ja. Etter at vaskemaskinen er ferdig og har pepet. Dersom den gjør det.

Randi: Ja, det kan jeg gjøre… Det er dumt hvis vaskemaskinen skulle pipe mens vi spiser kjøttkaker.

Ruth: Ja, det er dumt. Men det er ikke sikkert at det er kjøttkaker.

Randi: Nei. Men det er dumt hvis den piper.

Ruth: Ja.

Randi: Kanskje vi skal gå tur etter kveldsmat.

Ruth: Ja.

Randi: Vet du om de har strykebrett her?

Ruth: Nei.

Randi: Jeg har noe jeg må stryke etter at tørketrommelen har sagt pip.

Ruth: Ja

Randi: Det burde være strykebrett her.

Ruth: Ja

Randi: Hvis jeg setter på vaska nå, så piper den rett etter middag. Etter det kan jeg sette på tørketrommelen.

Ruth: Men tenk om den piper når vi spiser kveldsmat.

Randi: Det er dumt.

Ruth: Ja

Randi: Også må jeg stryke etter det.

Ruth: Hvis de har strykejern her da.

Randi: De burde har det.

Ruth: Ja.

Randi: Kanskje vi skal gå på tur i morgen.

Ruth: Ja.

Lys ned.

 

Om reker. Reker baklengs. Og hummer.

Det er ikke juni hele året. Dessverre. Jeg kunne ønske at det var juni hele året. Det er det ikke. Men. Jeg er Juni. Juni hele året. Det er fint. Det hadde vært litt rart, en smule dumt, liksom, dersom jeg ikke var Juni hele året. Litt rart på en måte.Tenk om jeg liksom ble desember når det var desember. Eller november når det ble november. Tenk hvis jeg var oktober nå. Heldigvis er jeg ikke det. Jeg er Juni. Det er jeg ganske sikker på. Tror jeg. Jeg vet ikke helt. Det er ikke alltid godt å vite hvem man er. Jeg tror det kalles identitetskrise. Det er mange som går igjennom identitetskriser. Det finnes mange andre slags kriser også. 40-års krisa. For eksempel. Jeg har ikke hatt den. Enda. Jeg tror ikke jeg gleder meg til den. Det finnes også krisesentere. Dit kan man dra hvis alt er krise. Det er bedre å dra dit, enn å dra på kjøpesentre. Kjøpesentre er vanskelige. Jeg får nesten en krise av å måtte dra på slike steder. Kjøpesentre er sjelden hyggelige steder. Jeg liker det som er hyggelig. Det som er fint. Og det som er vakkert. Det er ikke kjøpesentre! Kjøpesentre er steder for mannen i gata. Den mannen. Eller kvinnen i gata, som ikke vil gå i gata. Selv liker jeg å gå gatelangs. Særlig når det er juni. Eller juli. Eller mai, og noen ganger august, og til og med september. Av og til. Jeg liker å gå gåtelangs når det ikke er kaldt. Når det ikke er kaldt, er det gjerne varmt. Det er ganske logisk. Egentlig. Når det er varmt får jeg ofte lyst på reker. Jeg er veldig glad i reker. Derfor kunne jeg ønske at det var juni hele året. Jeg skulle gjerne reket gatelangs hele året, men det er bedre å reke gatelangs og å spise reker i juni, enn i oktober. Jeg spiste reker i går. Selv om det er oktober. Jeg har reker i kjøleskapet. De er i lake. Reker i lake er ikke så godt. Egentlig. Reker i lake kan kun brukes til noen ting. For eksempel sammen med avokado. Da får du i deg både fett og proteiner. Nok om det. Jeg skal ikke blogge om mat. Som om mat er noe jeg tenker mye på, liksom. Nei, huttemegtu. Selv om jeg ikke skal blogge om mat, føler jeg meg ikke helt ferdig med rekene enda. Det er så mye som er fint med reker. Reker er så mye mer enn bare reker , liksom. Reker er også majones. Og loff. Og sitron. Jeg er veldig glad i sitron. Reker er ikke bare det heller. Reker er også tomflasker. Eller bokser. De flaskene, eller boksene, som har blitt tomme, har tidligere vært fylt med noe. Dette noe kan for eksempel være hvitvin. Eller øl. Dersom det er bokser som er tomme, er det trolig øl som har vært i boksene. Det er ikke så vanlig med vin i bokser. I alle fall har ikke jeg vært så mye borti det. Det finnes sikkert vin i bokser også, men jeg forbinder ikke det med reker. Derfor ser jeg ikke relevansen av å blogge om det. Reker blir reker baklengs. Det er kjekt å vite. Ganske greit, egentlig. Fint og mer enn ok. Jeg har ikke noe fotografi av reker. Men jeg har fotografi av hummer. Jeg velger å vise dette fotografiet, selv om jeg ikke skal blogge om mat. Som om mat er noe jeg tenker, eller har tenkt mye på i livet mitt. Her kommer et fotografi av hummer:

Her er et fotografi av hummer. Hummer er ikke reker. Reker blir reker baklengs. Hummer blir remmuh. Remmuh er ikke et vanlig norsk ord. Når du sier remmuh, kan det nesten høres ut som om du skal remulade, men at du ikke fullfører ordet. Jeg pleier ikke å si remulade så ofte. Når sant skal sies, er jeg ikke så veldig glad i remulade. Men jeg synes at remmuh er et ganske festlig ord. Et ord som er mer enn ok. Remmuh, liksom. Remmuh. Det er jeg som har fotografert hummer. Eller remmuh, dersom du skal uttale det baklengs.

 

Fotografiet over viser hummer. Eller remmuh, dersom det skal uttales baklengs, før noen har begynt å spise av den. Jeg har også noen fotografier av hummer. Eller remmuh, i andre farger, fasonger og varianter. Jeg kommer til å vise noen av de fotografiene. Jeg kommer ikke til å si. Eller skrive så mye mer om det. Noen synes at jeg skriver veldig lange bildetekster. Jeg tror jeg kommer til å fortsette med det, men jeg skal ikke skrive så veldig lange bildetekster på de fotografiene jeg skal vise nå. Jeg kan bare fortelle  dere at vi lagde et veldig godt måltid som bestod av ganske mye hummer. Eller remmuh. Dersom du skal uttale det baklengs. På et av bildene har Håkon og Mette Marit sneket seg inn. Det var hyggelig å ha dem på besøk. Det hender at folk ler når de ser dem. Særlig i slike sammenhenger. Jeg synes det er veldig godt med hummer. Selv om hummer ikke er reker. Hummer kan også være loff. Og sitron. Og tomme flasker, eller bokser. Eller fulle. Men hummer er ikke hummer baklengs. Det er reker. Det synes jeg er morsomt. Helt greit og mer enn det. Her kommer det flere fotografier av ting som handler om hummer. Jeg skriver ikke noen bildetekst. Det holder at dere vet at alt dreier seg om hummer.



 

 

 

 

Jeg har egentlig mange fler fotografier av ting som kan relateres til hummer. Men nå skal jo ikke jeg blogge om mat. Derfor gjør jeg ikke det lenger. Ferdig. Punktum. Finale.

Egentlig har jeg lovet at jeg skulle blogge om andre ting også. I dette innlegget. De tingene som jeg ikke har nevnt i innlegget, men som jeg egentlig lovet at jeg skulle blogge om, er følgende:

1. Tv-aksjonen
2. Bilringer
3. Førsteinntrykket av Ida
4. Dorullkjerne

Nå har jeg nevnt at jeg ikke har blogget om det jeg sukke blogge om, har jeg blogget om det. Det ble litt hummer og kanari.

Mest om tog, noe om buss og lite om trikk. Ps. det er et fotografi av Pjusken der.

I dag skal jeg ta tog. Og buss. Det er ikke togbuss. Jeg er heldig som ikke skal ta buss for tog. Selv om jeg skal til Oslo. Det er ofte togbuss eller buss for tog fra Skien til Oslo. Det går for det samme. Det er ikke togbuss eller buss for tog helt til Oslo. Men det er til Larvik. Det er ikke så langt fra Skien til Larvik. Det er også dumt. Det er flere grunner til at det er dumt. Den ene grunnen til det, er at jeg alltid sovner på buss. Og tog. Jeg har liksom reel hypersomni på dagtid. Jeg pleier også å sove på natten, altså. Det er lurt. Lurere enn å sove på dagen. Men det som er problemet, og det leie med å sovne på togbussen til Larvik, er at da får jeg bare sovet litt. Jeg pleier ikke sovne før etter at bussen har passert Porsgrunn. Det er helt unødvendig å sovne før Porsgrunn. Det kommer alltid flere mennesker på bussen i Porsgrunn, og da vil jeg uansett våkne. Det er både dumt og kjedelig. Men det er også en fordel med å sovne før Porsgrunn. Av og til kan det faktisk være ganske lurt. Og jeg er jo ganske lur noen ganger. Om jeg må si det selv. Og det gjorde jeg akkurat nå. Du er nemlig veldig lur hvis du legger veska, eller ryggsekken din på setet ved siden av deg. Hvis du sover når du har ting liggende på nabo sete, er det lite sannsynlig at noen av de Porsgrunn vil sette seg nettopp på sete. Det synes jeg kan være veldig greit. Mer enn Ok, liksom. Det handler ikke om at jeg ikke liker de som er fra Porsgrunn. Altså. Jeg liker mange av de som bor i Porsgrunn. Jeg synes egentlig Porsgrunn er en fin by. Faktisk. Selv om jeg bor i Skien. Før var jeg ganske mye i Porsgrunn. Det var fordi vi ikke hadde så mange kaféer i Skien. Nå har vi det. Ikke så veldig mange. Men nok til at jeg ikke trenger å dra så mye til Porsgrunn. Det er egentlig både fint og greit på en gang. Ok og litt mer økonomisk. Jeg har ikke noe fotografi av meg selv som sover. Det er litt vanskelig for meg å fotografere at jeg sover. Det er fordi da sover jeg. Men jeg har et bilde av Pjusken. Pjusken sover veldig mye. Jeg tror ikke Pjusken sover på dette fotografiet. Men det gjør ikke noe. Her kommer et fotografi av Pjusken:

Her er et fotografi av Pjusken. Som du ser sover ikke Pjusken i det jeg fotograferer henne. Men det kan nok se ut som om hun akkurat har sovet. Hun strekker seg. Det gjør hun ofte. Jeg tror hun synes det er deilig å strekke seg. Det synes jeg også at det er. Særlig etter at jeg har sovet. Det hender at jeg også gjesper, eller lager en annen form for lyd. Pjusken pleier å mjaue. Eller mjave litt. Det er hyggelig å høre på. Jeg liker det ganske mye. Det er en sofa som Pjusken ligger på. Det er min sofa. Den er blå, og det er faktisk en sovesofa. Det kan være praktisk dersom jeg har gjester. Men egentlig pleier gjestene å sove i gjestesenga. Hodet og noe av kroppen til Pjusken ligger på et teppe. Det er et lappeteppe. Det er jeg som har heklet det. Jeg liker også å hekle. Ikke bare å strikke. Jeg lærte å hekle før jeg lærte å strikke. Helt til venstre kan du også se deler av en pute. Jeg har også et annet teppe i sofaen, men det kan du ikke se. Jeg har heller ikke laget det selv. Pjusken liker å sutte på det. Før syntes jeg ikke det var greit, men nå synes jeg det er Ok. Det er jeg som har fotografert Pjusken mens hun er våken. Hun datt ikke ned fra sofaen, selv om det kan se slik ut.

Det er ikke så veldig økonomisk. Eller bra for økonomien å ta tog. Eller buss, eller buss for tog, også kalt togbuss. Det koster ganske mange penger, egentlig. Jeg har ikke alltid mange penger. Men det må bare være greit. Selv om det ikke alltid er det. Men Ok. Jeg må liksom bite det i meg. Og det gjør jeg. Ganske hardt. Jeg kunne jo kjørt bil til Oslo. Men da kan jeg ikke sove. Eller strikke, eller lese. Det er ting jeg liker, og som jeg synes er fint, greit og OK. Dessuten er det dumt å kjøre bil til Oslo alene. Det er ikke så lurt for økonomien det heller. Det koster også mye penger å parkere i Oslo. Og. Hvis du får bot når du parkerer, koster det enda mer. Det er leit. Jeg synes det er lumpent å gi parkeringsbøter. Jeg har bare fått bot en gang. Det var ikke i Oslo, men det var likevel leit og hverken greit eller Ok. Ikke liksom, på en måte.

Når man går på toget i Larvik, er det Ok å sove. Man må bare passe på å passe på bagasjen sin. Det er dumt hvis noen stjeler den.

Når jeg kommer til Oslo, skal jeg ta buss. Det er helt greit. Jeg skal ikke ta buss så veldig langt. Jeg skal bare ta buss til Sagene. Det er buss nr. 37 mot Nydalen. Det vet jeg, fordi jeg har tatt den bussen før. Det er ikke sikkert det er akkurat den samme bussen, for det går veldig mange 37 busser. Nesten hele tiden. Det er lite sannsynlig at det er akkurat den samme bussen som jeg har tatt før. Men jeg kommer til å ta en av de bussene som går i den retningen. Da kommer jeg fram til det stedet jeg skal. Sagene. Jeg kommer kanskje til å ta buss i morgen også. Kanskje to ganger også. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ta trikk. Jeg håper det, for jeg liker å ta trikk. Veldig mye. Vi har ikke trikk i Skien, derfor er det ekstra stas med trikk i Oslo. Det har jeg skrevet om før. Jeg kommer nok til å ta tog også i morgen. Grunnen til det er at jeg skal hjem til Skien igjen. Jeg tror ikke det skal gå togbuss, eller buss for tog når jeg skal hjem. Det pleier ikke gjøre det når man tar tog hjem sent. Jeg skal nok reise sent hjem med toget. I morgen. Da vil jeg nok sove. Selv om det er på kvelden. Da er det liksom hverken dag eller natt. Men jeg klarer ofte å sove da også.

Om blogging og brevvennskap….

Jeg har prøvd å begynne å lese blogger. Andres blogger, altså. Min egen blogg leser jeg ganske mye. Egentlig. Ikke fordi jeg nødvendigvis synes den er så veldig bra. Eller morsom. Eller interessant. For det er den iallefall ikke. Håper jeg. Det er i så fall ikke meningen. Det er interessant. Grunnen til at jeg har forsøkt å lese andre blogger, er rett og sett fordi jeg prøver å forstå hvordan man egentlig skal gjøre det. Blogging, altså. Jeg prøver å lære meg blogg reglene. Hva skriver man om? Hvordan gjør man det, liksom? Hvordan skal en blogg se ut? Jeg har så uendelig mange spørsmål. Jeg har forsøkt å finne noen blogger som minner om min. Det hadde vært fint å ha noen å snakke med. Noen å dele erfaringer med. Derfor googlet jeg «uinteressante blogger». Det var interessant. Det første som kom opp, var årets mest interessante og besøkte blogger. Det var jo ikke det jeg ville ha. Jeg syntes det var rart. Jeg synes det fortsatt. Det er litt lumpent gjort av google. Dessuten. Dessuten var det ikke en gang årets. Det var de mest interessante og leste bloggene fra 2009. Oh my god og herre gud. Liksom. So far out. På en måte. Så retro liksom. 2009! OMG. (Jeg er tilbake til å utforske fjortis språket. Sånn, nå er jeg ferdig med det).

Jeg fikk med andre ord ikke så mye ut av det. Derfor har jeg måttet lese blogger som liksom er interessante. Jeg skriver liksom. Det er både bevisst og gjennomtenkt. De er liksom interessante. Liksom. Liksom. Liksom. Jeg synes liksom ikke det så interessant, jeg. Men det er liksom bare min mening. Men en ting har jeg skjønt. Det er en ting som jeg har gjort feil. Eller. Det vil si; jeg har ikke gjort det i det hele tatt. (Jeg vet ikke om jeg skulle bruke semikolon der. Det spiller ingen rolle. Jeg kan bruke hvile tegn jeg vil. Men jeg synes det er litt spennende med semikolon). Det jeg ikke har gjort, som jeg forstår at man gjør. Det er å skrive en sånn «kontakt meg» greie. Der skriver man e-post adressen sin. Så kan folk kontakte deg. Elektronisk post. Jeg synes det er veldig fint med e-post. Ganske praktisk. Det er greit med alt som er praktisk. Alt som går fort. Det er enkelt og greit. Men det er ikke veldig hyggelig. Jeg liker det som er hyggelig. Jeg liker kontakt. Mest med mennesker. Men det er også praktisk at vi har andre kontakter. For eksempel sånne kontakter som gjør at vi får strøm. Og andre ting. Jeg vet ikke hvilke ting det skal være. Jeg bare vet at kontakter har litt med strøm å gjøre. Her har jeg fotografert noe som har med kontakt å gjøre:

Dette er en kontakt. Eller det er kanskje ikke det. Det er litt vanskelig dette med kontakter. Jeg vet ikke helt hva som er hva. Dette er kanskje det som man kaller for støpsel. Det spiller ingen rolle. Jeg har fotografert noe som på en måte henger fast i veggen. Det er veggen i min leilighet. Eller, leiligheten er ikke min. Jeg leier den. Den henger fast i veggen i den leiligheten som jeg leier. Den har med strøm å gjøre. Den er veldig praktisk. Strøm er praktisk og fint på flere måter. Men jeg liker også stearinlys. Også får jeg ved av pappa. Men det er praktisk med både strøm og kontakt når jeg skal lade mobiltelefonen min. Den er praktisk når jeg skal kontakte folk. Det er noe av grunnen til at jeg har tatt dette fotografiet. Det er med andre ord jeg som er fotograf. Pappa er også egentlig fotograf. Men har tar ikke så mye bilder lenger. Det er også helt greit. For meg.

Her har jeg puttet inn kontakten i kontakten. Eller kontakten i støpselet. Eller et eller annet. Jeg vet ikke helt hva det egentlig heter. Det som jeg har fotografert. Får å ikke si noe. Eller skrive noe feil. Skriver jeg bare at jeg har plugga inn laderen. Jeg har plugga inn en lader. Det er laderen til min mobiltelefon. Jeg har ikke plugga inn mobiltelefonen i den laderen som jeg har plugga inn i veggen i den leiligheten som jeg leier. Grunnen til det, er at mobiltelefonen min har nok strøm nå. Det er praktisk. Og veldig greit. Mer enn OK, liksom. Det var ikke nødvendig å plugge inn mobiltelefonen i laderen. Jeg skriver ikke merke på laderen. Eller på telefonen. Det er samme merke. Det er jeg som er fotograf.

 

Egentlig så var det ikke meningen at jeg skulle skrive så mye om slike kontakter som handler om strøm. Støpsler i veggen. Jeg er mer opptatt av kontakt mellom mennesker. Hyggelig kontakt mellom mennesker. Jeg synes e-post er praktisk. Og lurt. Og egentlig veldig greit. På en måte. Men det er ikke nødvendigvis hyggelig. Brev derimot. Det er hyggelig. Veldig hyggelig. Mer enn Ok og greit på en gang. Derfor vil ikke jeg oppgi min e-post til deg. Hvis du på død og liv vil kontakte meg (noe jeg synes vil være ille trivelig (jeg har vært mye i Fredrikstad. Derfor tar jeg meg friheten til å skrive ille trivelig. For de av dere som ikke forstår den flotte dialekta de har i Østfold, kan jeg bare fortelle dere at ille betyr veldig. På en måte. Det er jo helt logisk). Hvis du vil kontakte meg. Noe jeg synes vil være ille trivelig, så kan du skrive et brev til meg. Ja, du leste riktig. BREV. POST. God gammeldags brevpost. Det er sånn du får i postkassa. Dersom du har en postkasse. Jeg har en postkasse. Det står navnet mitt på den. Jeg får ofte post. Det hender det er fra Nav. Eller en bok jeg har glemt å avbestille. Det hender. Det hendte i dag. Det hender også at jeg får bøker som jeg har bestilt. Jeg er veldig glad i bøker. Men det er dumt å bestille bøker sent på natta. Etter at du har drukket vin. Det skriver jeg ikke noe mer om. Selv om jeg får både bøker og post fra Nav. Eller andre. Betyr ikke det at jeg ikke har lyst på mer post. Jeg har lyst på sånn hyggelig brevpost. Jeg tror jeg trenger en brevvenn. Jeg kjenner at en brevvenn vil være godt for meg. Og kanskje også for den som sender brevet. Jeg har ikke skrevet så veldig mye om meg selv i denne bloggen. Derfor er det ikke sikkert du vet om du vil være min brevvenn eller ikke. Det er grunnen til at jeg nå vil presentere meg litt. Liksom. Jeg vil nå spørre om du vil være min brevvenn. Nå skriver jeg litt om meg selv. Her kommer det:

Hei, 

Jeg heter Juni. Jeg er 28 år gammel. Vil du være brevvennen min? Du synes kanskje det litt barnslig med brevvenner. Litt lite seriøst, liksom. Vel, da kan jeg bare si deg en ting. Det synes ikke jeg! Jeg synes at brevvennskap er veldig seriøst. Selv om jeg kanskje ikke oppfattes som seriøs akkurat nå, så kan jeg bare si deg at det er jeg! Så det, så! Jeg liker å gå tur. Og å svømme. Jeg tenker mye på teater. Og på andre ting. Jeg tenker både korte. Og lange tanker. Ofte. Egentlig er jeg student. 50%. Det spiller ingen rolle hva jeg studerer. Egentlig. De andre 50 prosenta av livet mitt, skal jeg liksom ikke gjøre noe. Det gjør jeg ikke. Jeg gjør mye. Jeg jobber med mange ting. Egentlig. I den ene jobben. Eller egentlig to av jobbene, snakker jeg med mennesker. De er voksne. De snakker mye og jeg snakker litt. Det er fint. Jeg liker både å snakke og å høre på. I den tredje jobben min snakker jeg mer med barn. Også leker jeg med dem. Ofte må jeg si ting som dette: «Hysj, hysj. Stå rolig. Hørte du hva jeg sa nå?». Det er veldig ofte de ikke hørte hva jeg sa. Det er typisk. Jeg jobber ikke i barnehage eller skole. I den fjerde jobben snakker jeg ofte om Ibsen. Noen ganger jobber jeg også med andre ting. For eksempel meg selv. Det er like viktig å jobbe med seg selv, som for selg selv. Selv om begge jobbene kan være litt kjedelige. Det er viktig å kunne være selvstendig. Det er jeg. Jeg liker alle jobbene mine. Selv om jeg liker å snakke. Liker jeg også å skrive. Brev. Også strikker jeg. Ganske mye. Egentlig. Det er fint hvis du har lyst til å bli brevvennen min. Du trenger ikke like de samme tingene som meg. Bilde = svar. Jeg synes også det er veldig fint. Både fint, hyggelig og mer enn bare greit og Ok, liksom, dersom du skriver på brevpapir. Men det er ingen tvang. Du kan sende brevet hit:

Juni Raak Høiseth (det er meg)
Herman Baggersgate 24,
3717 Skien.

Jeg håper å høre fra deg. Det ville vært ille trivelig. 
Ps. Du kan også sende kort. Hvis du bor i Porsgrunn. Eller i Fredrikstad. Eller andre steder, kan du godt sende kort fra hjemstedet ditt. Da kommer jeg til å smile. Det er fint.
 

Litt om trikk, A til Å, lange bein og en park.

Det er hyggelig med trikk. Koselig med peis. I dag har jeg tatt trikk. Jeg har ikke drukket te foran peisen. Det er noe jeg liker. Det er ikke peis på dette hotellet, men det er også greit. Jeg trenger ikke peis nå. Men te, det har jeg drukket. Det drakk jeg til frokost. Frokost på hotell er fint. Det er mer enn Ok og greit på en gang. Det er dumt at jeg ikke er kjempe sulten til frokost, siden det er så mye som er veldig godt å spise til frokost når man er på hotell. Men jeg skal ikke blogge om mat. Som om mat er et tema som opptar meg, liksom. Jeg blogger ikke om mat, mote, sminke eller trening. Liksom. Det er litt vanskelig. Derfor kan det hende det sniker seg litt inn av og til. Mat, mote, sminke eller trening, liksom.

Tilbake til trikken. Det er hyggelig med trikk. Jeg tar en del trikk nå når jeg er i Oslo. Det kan være lurt. Da kommer man seg fra A til B. Eller fra A til Å. Det kommer helt an på hvordan man ser det. For å si det enkelt og rett fram. Man kommer fra et sted til et annet. Det gjorde jeg i dag. Men jeg tok bare trikk den ene veien. Den andre veien gikk jeg. Jeg liker også å gå. I Skien har vi ikke trikk. Derfor går jeg mye der. Jeg er relativt flink til å gå. Jeg går ganske fort. Faktisk. Jeg har lange bein, men jeg tror jeg ville gått fort selv om jeg hadde korte bein. Jeg er bare sånn. En sånn som går fort. Det er mange som går fort i Oslo. Flere enn i Skien. Det er fordi det er flere mennesker som bor i Oslo. De som bor i Oslo skal ofte rekke noe. Derfor går de fort. Noen går også sakte. Da kan det hende at de som går fort blir irriterte. Det er ofte sånn. Jeg blir det. Noen ganger. Det er fort gjort, og jeg tror det er helt normalt. Det er viktig å puste. Særlig når man blir irritert. Hvis ikke er det fort gjort at man blir sint. Det er leit og lite hyggelig. Jeg prøver å ikke bli sint på de som går sakte. Selv om jeg noen ganger må puste veldig, veldig mye. Det er lurt å puste langsomt selv om man må puste mye for ikke å bli sint. Hvis du puster veldig, veldig fort, kan du fort bli svimmel. Da kan det hende at du blir enda mer irritert. Kanskje blir du også sint. Det er ugunstig og det kan fort bli en ond sirkel. Det er leit og ikke greit.

Når jeg går gjennom parker, forsøker jeg å gå langsomt. I dag gikk jeg gjennom en park. Det var litt vanskelig å gå langsomt. Når ting er vanskelige, er det viktig å finne en mestringsstrategi. Noe som kan hjelpe deg til å gå langsomt. Til å ta det litt med ro. Jeg er ikke så flink til det. Men i dag var jeg litt flink. Det var fordi jeg fant ut at jeg kunne stoppe opp og ta noen bilder av de fine trærne. Jeg tok fine bilder av fine trær. Jeg tok også bilder av andre ting. Jeg skal vise noen av de andre tingene. Jeg vil ikke vise bilder av de fine trærne. Grunnen til det er at det er fine trær nesten over alt. Jeg trenger ikke å vise bilder av det. Alle har sett fine trær. Nå kommer noen fotografier av andre ting i en park:

Dette fotografiet viser noe som er i en park. Parken hadde veldig mange fine trær. De tok jeg også bilde av, men de bildene kommer jeg ikke til å vise her. Trærne hadde veldig fine farger. Og de var ganske store. Det var også mye gress i parken. Når det kommer snø, kan vi ikke lenger se gresset. Det er litt trist. Men det går over når snøen blir borte. Det var også mange hunder i parken. Og mennesker som eier hundene. De holder ofte hundene i bånn. Eller bånd. Hundene er på bånn. Hahahaha. Dette fotografiet viser noe som var i den parken jeg gikk igjennom i dag. Det er jeg som er fotograf. Det var lurt at jeg tok det fotografiet. Da måtte jeg stoppe opp. Derfor kunne jeg ikke gå så fort. Det var greit.

I Skien har vi ikke en sånn ting som jeg har fotografert over. Men vi har andre ting i parkene i Skien. Ibsen. For eksempel. De har statuer av Ibsen i Oslo også. Det er mange steder det finnes statuer av Ibsen. Henrik Johan Ibsen. Det har liksom vært litt inn å ha han i parker. Og andre steder. Jeg synes det er greit. Men det er også fint å ha andre ting i parker. For eksempel en do. Det kan være veldig fint med en do, eller toalett, eller WC, eller hva du ønsker å kalle det, i en park. Grunnen til det er at det er så mange mennesker som lufter hundene sine i parker. Som de fleste vet, så går jo hundene på do i parken. Menneskene gjør ikke det på samme måte som dyra. Derfor kan det være veldig fint å ha et toalett i parken. Et toalett for mennesker. Det har de i en park i Oslo. Jeg har fotografert det. Eller litt av det. Her kommer det:

Dette er et fotografi av litt av et toalett. Vi ser ikke så mye av selvet toalettet. Vi ser et skilt som symboliserer at det er et toalett. Det fine med dette toalettet, det er at det er et veldig lite diskriminerende toalett. Det er et WC for rullestolbrukere, menn, barn og kvinner. Alle har lov til å bruke det. Jeg tror at toalettet er stort nok til at hele familien kan bruke det sammen. Jeg vet ikke helt hvor stort det er, fordi jeg var ikke inne og kikket. Jeg hadde ikke behov for å bruke det. Derfor gjorde jeg det ikke. Det synes jeg egentlig var helt greit. Vi har ikke et sånn toalett i parken i Skien. Men vi har noen som ligner. Men de er ikke i parken. Vi har et som ligger i den ene gata som går ut fra torget. Jeg har ikke brukt det. Jeg har ikke noe behov for å bruke det. Det synes jeg også er greit. Toalettet hadde ganske kul farge.

I morgen er min siste dag på jobb i Oslo. Da er jeg ferdig med å bo på hotell. Men jeg er ikke ferdig med å være i Oslo. I morgen skal jeg på konsert. Det gleder jeg meg til. Jeg skal ikke blogge noe om det. Grunnen til det er at det kan hende det blir litt for interessant. Det kan bli fare for at det ikke blir trivielt nok. Det er litt skummelt. Men det har seg sånn at jeg skal på konsert. Etter det skal jeg sove over hos en venninne. Det gleder jeg meg til. Det er ikke umulig at vi kommer til å drikke te. Hun er også veldig glad i fargen turkis. Det er jeg også. Og lilla. Men det har jeg jo skrevet om tidligere. Jeg er ikke helt ferdig med å være i Oslo etter at jeg har sovet hos henne heller. På lørdag skal jeg nemlig besøke noen i familien min. Det blir fint. De bor på Grefsen. Det er fint at jeg skal være noen flere dager i Oslo. Da kan jeg kjøre mere trikk. Jeg liker å kjøre trikk. Det er så hyggelig. Særlig hvis trikken er uten barn som gråter.

 

Om grønt lys og luer. Peace!

Jeg er fortsatt i Oslo. Jeg bor fortsatt på et hotellrom med lilla sofa. Lilla hyller. Lilla ditt. Og lilla datt. Det er ganske mye lilla her. Men i gangen er det mer grønt. Det er litt sånn grønt lys der. Jeg har ikke fotografert det grønne lyset. Jeg vet heller ikke om jeg kommer til å gjøre det. Jeg vet ikke helt om jeg liker det lilla og det grønne lyset. Selv om jeg er veldig glad i både lilla og grønn farge. Men det er med måte. På dette hotellet er det på litt feil måte. Men jeg synes det er greit.

Jeg skrev akkurat at jeg ikke hadde fotografert det grønne lyset i gangen. Det var helt korrekt. Da jeg skrev det. Rett etter jeg hadde skrevet at jeg ikke var sikker på om jeg kom til å fotografere det grønne lyset, ombestemte jeg meg. Da gikk jeg ut i gangen og fotograferte det. Det er ikke jeg som har rom nr. 417. Jeg har rom nr. 418. Det er grønt lys utenfor mitt rom også. Jeg har ikke lyst til å ha grønt lys i gangen hjemme. Ikke lilla lys heller. Det er liksom litt porno. På en måte. Ellers er det veldig fint med lys. Helt greit på hotell.

I dag har jeg hatt fri. Eller ikke helt fri, da. Jeg har forsøkt å være litt student. Men som student har man ofte mye fritid. Hvis man vil ha det. I dag ville jeg ha mye fritid. Derfor studerte jeg ganske lite. Men jeg tenkte ganske mange tanker. Både korte og lange. Mange av de tankene handlet om ting som har med studering å gjøre. Heldigvis er det mye forskjellig man kan studere. Også andre ting enn det man studerer på skolen. Der studerer man for å bli smart. Jeg tenkte ikke så mye på å studere for å bli smart i dag. Jeg tenkte litt mer på fritid. Og på teater. Og på kunstutstillinger. Og sånn. Jeg tenker ofte på sånn. Det er også ting man kan studere. Det har jeg gjort i dag. Jeg dro til Nobels Fredssenter for å se utstilling der. Jeg fikk aldri sett utstillingen. Det var egentlig litt leit. Men jeg fikk sett noe annet, og det var slett ikke leit. Det var fint. Veldig fint, faktisk. Faktisk utrolig kult. Om jeg må si det selv. Og det gjør jeg. Jeg trener på å være litt stolt av meg selv. På en måte. Det er også litt fint. Og litt kleint. Egentlig. Uansett, eller any way, liksom. Jeg gikk nemlig først inn i butikken på fredssenteret og hva fikk jeg se der? JO, der lå sannelig min HATT noen LUER som jeg har strikket. I fjor. Jeg strikket luene i fjor, fordi Nobels Fredssenter bestilte 6 luer av meg med tittelen «Asylsøker». Jeg strikket det til dem, men dro aldri til senteret for å se om de faktisk var der. Nå hadde jeg helt glemt hele prosjektet. Derfor var det veldig kult og ganske så fint å se luene der. SYKT KULT asss. Jeg måtte rett og slett fotografere det. Jeg skal vise dere fotografier av luene. Her kommer noen fotografier av luer til salgs på Nobels Fredssenter. Det er jeg som er kunstneren. Både strikkeren og fotografen. Her kommer bildene. Jeg legger ut flere bilder. Det er et bevisst valg at jeg gjør det. Jeg har tenkt både korte og lange tanker omkring det. Og jeg velger å legge ut flere bilder etter hverandre. Jeg gjør det rett og slett fordi jeg synes det er skikkelig. Supert. Sykt. Og sprøtt at jeg har luer til salgs. Til 598 kr. På Nobels Fredssenter. Og at de faktisk har solgt to luer. Derfor legger jeg ut flere enn et bilde. Her kommer 3 bilder:

Dette er et av flere bilder av mine luer på Nobels Fredssenter. Dette er ikke et nærbilde av bare luene. Dette fotografiet viser også andre ting som er til salgs i butikken. For eksempel bøtter. Og bøker. Og noe om India. Og tøfler. De har mye rart i den butikken. Jeg synes det er fint. Men jeg synes mine luer er det som er morsomst. Luene er i seg selv morsommere enn meg. Jeg er ikke egentlig så veldig morsom. Bare noen ganger. Men det er ikke alle som synes det. Det er greit. Ok Liksom.

Dette fotografiet viser luene litt nærmere enn det forrige fotografiet. Det kan være greit med et bilde som er litt mer nærbildet. Det som er dumt med dette bildet, er at det ikke er helt skarpt. Men sånn er det. Av og til må det bare være helt greit. Jeg tenker at det er en av de gangene det er greit at det er helt greit.

Dette er et veldig nærbilde av en av luene. Jeg har helt bevisst valgt å vise prislappen. Lua koster 598 norske kr. Det er litt rart. 598 norske kr. Kroner. Hvorfor ikke 600 norske kroner? Det ville vært bedre for alle parter. Fredssenteret ville tjent 2 norske kroner mer. Kundene slapp å få tilbake mynt. Jeg tror ikke kundene ville synes det var veldig mye mer å betale de to kronene ekstra. Kanskje bidrar det til at det blir mer fred. Jeg har også valgt å vise fram prislappen fordi jeg synes det er litt kult at mine luer har en pris og har sånn strekkode. Det synes jeg er morsom og greit. Mer enn ok. På ordentlig.

 

PEACE.

Oslo er også litt Chicago, på en måte.

Jeg er i Oslo. I en uke skal jeg være i Oslo. Her skal jeg jobbe. Det er en ganske interessant jobb. Derfor skal jeg ikke blogge om det. Jeg gleder meg til å gjøre denne interessante jobben. Jeg tror det skal bli fint. Det synes jeg er fint. Og greit. Det er viktig å ha riktig innstilling. Det har jeg. Nok om det.

Det er mange som har høstferie for tiden. Det er veldig mange som er veldig flinke til å vise alle andre at de er på høstferie. På facebook. De er ikke på ferie på facebook, men de viser oss at de er det. Noen er på fjellet. Noen er andre steder. Og noen er i Chicago. De som er der, de er flinke til å vise oss at de er der. Det er litt fint gjort, og litt lumpent gjort. Særlig lumpent er det for de som aldri har vært der. De som kunne ønske at de var der. Eller som kunne ønske at de kunne komme dit. Det er ikke alle som kan komme til Chicago. Det finnes for eksempel noen som har flyskrekk. Jeg har ikke det. Derfor har jeg vært i Chicago. Det er ganske lenge siden. Men det er fortsatt gyldig. Jeg husker at jeg var der. Selv om det er 14 år siden. Da var jeg 14 år. Nå er jeg 28 år. 14 + 14 = 28. Det er neppe tilfeldig at jeg nå kjenner noen som er i Chicago 14 år etter at jeg var der. Siden jeg har vært i Chicago før, synes jeg ikke det er så lumpent at de er der nå. Jeg synes det er greit. Helt greit og mer enn OK. Jeg unner dem faktisk det. En annen grunn til at jeg synes det er greit, er at jeg også er på ferie. Liksom. Det er liksom på liksom, for egentlig er jeg ikke på ferie. Jeg er på jobb. Men det er liksom litt ferie, for jeg bor på hotell. Det hadde jeg nok gjort hvis jeg var i Chicago også. Det er jeg ikke, for jeg er i Oslo. De som er i Chicago har lagt ut bilder av utsikten fra hotellet sitt. Det er visst slik man gjør når man skal vise at man er på et bra sted. De gjør det bare for å dokumentere. Ikke for å gjøre andre misunnelige. Jeg skal også dokumentere. Hvis noen blir misunnelige, ber jeg om unnskyldning. Det er ikke meningen. Beklager. Her kommer et fotografi av utsikten fra mitt hotellrom i Oslo:

Her er utsikten fra hotellrommet mitt. Det er ganske spennende å se ut av vinduet. Det er på en måte en ny verden. Jeg får mye å lure på. Og mye jeg kan fantasere om. Hvis du studerer fotografiet nøye, kan du se to biler. En hvit. En sort. De står litt rart plassert på en plass. Jeg tror ikke det er en parkeringsplass. Jeg vet ikke helt hva slags plass det er. Derfor kaller jeg det bare en plass. Jeg har ikke en sånn plass som utsikt hjemme i Skien. Derfor er dette litt eksotisk! Det får meg til å tenke. Hva gjør disse bilene på denne plassen…. ? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke vite alt. Det er mye mur rundt den plassen. Men jeg tror ikke det er et fengsel. Grunnen til at jeg ikke tror det er det, er fordi det ikke bare er mur. Det er også en form for plankegjerde. Det er mange plakater på det gjerdet. Gjerdet vender mot meg. Hvis du ser nøye etter, kan du se en tigger. Han sitter på utsiden av gjerdet. Ca. midt på fotografiet. Hvis plassen hadde vært et fengsel, kunne det hende at han satt bak gjerdet. Det er en veldig spennende utsikt. Det er jeg som er fotograf.

Jeg har ikke bare sett på utsikten i dag. Jeg har gjort andre ting også. Jeg har hengt opp klærne mine på hotellrommet. Det er ikke alltid jeg pleier å gjøre det når jeg er på hotell. Jeg er ganske flink til ganske mye. En av de tingene jeg er ganske flink til, det er å ha klærne liggende rotete i kofferten min når jeg er på hotell. Nå er jeg ikke så flink til det lenger. Nå har jeg hengt de opp. Egentlig synes jeg det er fint. Det føles greit. Litt voksent, liksom. Jeg er ikke 14 år og i Chicago, liksom. Jeg er 28 år. I Oslo. På ordentlig. Det er en av grunne til at jeg har valgt å henge opp klærne mine. Det er et bevisst og gjennomtenkt valg. Jeg har tenkt både korte og lange tanker. De som er i Chicago har lagt ut bilder fra hotellet sitt. Siden det liksom ser ut til å være noe man skal gjøre, så velger jeg også å gjøre det. Jeg synes det er fint å vise at jeg har blitt voksen nok til å henge opp klærne mine. Her er et fotografi av at jeg har hengt opp klærne mine på hotellrommet mitt:

Her kan du se at jeg har hengt opp klærne mine. Jeg må si jeg er ganske fornøyd med hvordan jeg har hengt de opp. Jeg har hengt den fineste kjolen jeg har med meg først i køen av klær. Det er fordi jeg har tenkt å ha på meg den når jeg skal på konsert. Jeg skal på konsert på fredag. Men da bor jeg ikke lenger på hotell. Da skal jeg sove over en natt hos en venninne. Det er en veldig fin venninne. Og derfor gleder jeg meg til det. Jeg gleder meg også til jeg skal på konserten. Derfor har jeg hengt kjolen først i køen. Det er fordi jeg gleder meg litt ekstra hver gang jeg ser på kjolen. Jeg kommer til å se på den ganske ofte. Grunnen til det er at jeg ser rett på den når jeg ligger i senga. Jeg tror jeg kommer til å ligge en del i senga, når jeg ikke ser på utsikten. Det er også en sofa på hotellrommet. Det kan hende at jeg også kommer til å ligge i den. Da kan det hende at jeg kommer til å lese i en bok. Jeg er veldig glad i fargen lilla. Hvis du ser på bildet, kan du se at det er litt lilla farge på hotellrommet. Det er lilla farge inni der som klærne mine henger. Det er også en lilla sofa. Jeg har fotografert den også. Også er det lilla puter i senga. Det er faktisk så mye lilla, at det nesten er litt porno. Liksom. Jeg tror det kommer til å bli et fint opphold. Det er fint at jeg liker lilla. Det hadde vært leit hvis jeg ikke gjorde det. Jeg tror ikke det er tilfeldig at hotellrommet mitt har mye lilla. Det er jeg som har fotografert klærne mine.

Jeg skrev i den forrige bildeteksten at jeg også har fotografert en lilla sofa. Det stemmer. Her kommer fotografiet av den lilla sofaen på hotellrommet mitt i Oslo. Jeg vet ikke om de har lilla sofa på hotellet i Chicago. Uansett om de har det eller ikke, her kommer fotografiet av min lilla sofa:

Her kan du se at det er en lilla sofa på hotellrommet mitt. Men før du ser den lilla sofaen, kan du også se senga. Den har en lilla pute på seg. Det finnes også en lilla stol på rommet. Du kan se den til venstre på fotografiet. Nå sitter jeg på den stolen. Det kan du ikke se. Gardinene er ikke lilla. Det synes jeg er fint. Det er også andre ting på hotellrommet. Det har jeg ikke fotografert. Det kan hende jeg kommer til å gjøre det. Det er badekar her. Det synes jeg er fint. Helt greit og mer enn OK.

I tillegg til å se på utsikt og å henge opp klær, har jeg gjort andre ting. Jeg har møtt veldig god venn. Han er veldig fin, men han er homo. Selv om han er det, er jeg veldig glad i ham. Jeg er veldig glad i veldig mange. Det synes jeg er fint. Om jeg må si det selv, noe jeg er i ferd med å gjøre, så synes jeg det er en god egenskap å kunne være glad i mange. Jeg mener ikke å skryte av meg selv, altså. Men jeg synes det er ganske fint. Og veldig greit. Mer enn OK, liksom.

Sånn, det er vel sånn ca. det jeg har gjort etter at jeg kom til Oslo. Altså:

Sett og fotografert utsikt. Hengt opp klærne mine. Fotografert at jeg har hengt opp klærne mine. Gått ut og møtt en god venn som jeg er veldig glad i, og som er homo. Det har vært fint. Jeg har også gjort andre ting i dag. Men jeg kan ikke dele alt. Jeg trenger tross alt litt privatliv.

Om regn, rein og ved. Og litt om sau, blomster og tullesang.

I dag regnet det da jeg våknet. Det var dumt. Jeg blir alltid litt trist når det regner. Det er mange som blir det. Det er mange, men det er ikke alle. Blomster og trær. Og jorder for eksempel. Det som lever. Og det som ikke er mennesker. Det eller de blir ofte glade av regn. Hvis de eller det er tørre eller tørt fra før. På sommeren er det ofte tørt. Da er det fint med regn. Hvis ikke det regner, tørker de eller det helt ut. Blomstene og trærne, altså. Da blir de eller det ikke lenger pene eller pent. Jeg synes ofte at blomster er pene. Og fine. Særlig roser. Her er to fotografier. Et av roser. Et av en annen blomst. Begge er fine. Selv om jeg liker roser godt, liker jeg også den andre blomsten.

 

Dette er et bilde. Eller et fotografi. Om du vil. Det er roser. Disse rosene bor i hagen til mamma. Det er den hagen i det huset der jeg har drukket kaffe. Med melk. I en stor gul kopp. Melken hadde jeg varmet opp i en kjele. Dette har jeg skrevet om tidligere. Derfor skriver jeg ikke noe mer om det. Det er et bevisst og gjennomtenkt valg jeg tar. Jeg kunne skrevet mye mer om den saken. Men jeg synes det er OK at jeg lar være. Jeg kan ikke skrive alt om alt hele tiden. Begrensninger er en kunst. Kunst er kommunikasjon. Jeg har også andre bilder. Eller fotografier. Om du vil, av andre blomster. De skal jeg vise på et annet bilde. Eller fotografi. Om du vil.
Det er jeg som er fotograf. Bildet er ikke tatt denne sommeren. Eller forrige sommer. Det er fotografert året før der. Dersom jeg husker rett. Det kan hende at det var i fjor sommer. Det var i alle fall sommer. Eller tidlig høst.

Dette er også blomster. Det er ikke roser. Jeg vet ikke hva blomstene heter. Det jeg vet er at de er tatt i hagen til mamma. I hagen til det huset der jeg har drukket kaffe. Med melk. I en stor gul kopp. Melka hadde jeg varmet. Det synes jeg er greit. Jeg kan ikke så mye om blomster. Egentlig. Det er litt dumt. Det kan hende at jeg lærer mer når jeg blir stor. Det er ikke sikkert jeg blir det. Det virker ikke sånn. Men dersom jeg blir det, da skal jeg lære masse om blomster. Jeg har faktisk laget et blomster bedd. Blomsterbedd. Jeg ba om at det skulle komme blomster i det. Og det gjorde det. Ikke helt av seg selv. Selvfølgelig. Jeg hadde plantet noen frø. Det er fint med ting som spirer og gror. Jeg liker det. Derfor liker jeg blomster. Selv om jeg ikke kan så mye om de.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg liker også blomsterenger. Jeg synes faktisk det er veldig fint med blomsterenger. Særlig den på hytta. Det kan godt være at det finnes andre fine blomsterenger. Det gjør nok det. Sikkert noen som er finere enn den på hytta. Men siden jeg har et så godt forhold til hytta, så må jeg liksom like akkurat den blomsterenga. Det ville vært litt trist om jeg ikke likte den. Om jeg syntes den var stygg. Rett og slett. Det er den ikke. Noen ganger spiser sauene av den. Det er lumpent gjort. Da blir ikke enga videre pen. Jeg synes sauene kan spise noe annet. Jeg vet ikke helt hva jeg vil at de skal spise. Kanskje en annen eng. Enga til noen jeg ikke liker. Det kan bli litt vanskelig. Jeg liker de fleste. Nemlig. Og jeg liker det meste.

Dette er en sau. Sauen er like ved hytta. Hytta er i Ål. Ål er i Hallingdal. Hallingdal ligger i Buskerud fylke. Buskerud ligger på Østlandet. Østlandet er en landsdel i landet Norge. Jeg tror det er 19 fylker i Norge. Jeg bor ikke i Buskerud. Jeg bor i Telemark. Det er mange andre som bor i Telemark. Jeg vet ikke helt hvor denne sauen er født. Men den var på Sangefjell i Ål i Hallingdal i Buskerud på østlandet i Norge, da bildet ble tatt. Det kan godt hende at den hadde forsynt seg med noen blomster på blomsterenga. Det er jeg ikke helt sikker på. Det er jeg som er fotograf.

Selv om jeg liker det meste, er jeg ikke så veldig glad i regn. I dag regnet det da jeg våknet. Jeg ble litt trist. Ikke så veldig egentlig. Noen ganger liker jeg å overdrive litt. Det er litt fint å høre på regn. Drypp, drypp, drypp. Drypp. DRYPP. Dryppdryppdryppdrypp. PLASK!!!! Det hender at det lekker litt fra pipa. Det er litt leit. Men det lekker bare når det regner veldig. Det gjorde det ikke i dag. Nå regner det ikke i det hele tatt. Det er fint. Jeg synes det er greit at det ikke regner. Mer enn OK, liksom. I går var det litt regn. Av og til. Det var OK og bra at det bare var av og til at det regnet. Spesielt bra var at det var bare av og til i går. Skiftene skydekke. Jeg tror det er det de kaller det på værmeldinga. Da jeg var liten, da ville jeg ikke legge meg får jeg hadde sett på værmeldinga. Jeg er født voksen. Eller gammel. Pensjonist. Nesten. Jeg var et rart barn. Jeg leste også telefonkatalogen. Jeg pugga hvilke navn som stod først og sist i de ulike byene. Sigrid Aavitsland stod sist i Skien. Hun var læreren min fra 4-6 klasse. Stakkars henne. Jeg var ganske flink til å kunne den lille katalogen. Lokalkatalogen. Jeg tror det var for Skien, Siljan, Porsgrunn og Bamble. Den var ikke så ille. Jeg var ikke så flink på den store katalogen. Men det er greit. Jeg kan. Eller kunne ikke være flink til alt. Jeg er flink til noe. For eksempel er jeg litt flink til å strikke. Også liker jeg å snakke om Ibsen. Jeg tenker ofte på semikolon. Og på andre ting. Jeg er ganske flink til å tenke. Både korte og lange tanker. Jeg er bedre på tanker enn på telefonkatalogen. Det er bra. Jeg synes det er fint. greit. OK, liksom.

Jeg likte ikke bare å se på værmeldinga. Jeg likte også andre programmer. Sånne programmer som de gamle liker. De veldig gamle. De veldig gamle og de kjedelige. Og jeg. Jeg syntes følgende ting på TV var artige. (Listen er i prioritert rekkefølge. Det vil si at nummer en var det beste programmet. Så kommer nummer to osv. ).

1) Da Capo

2) Norge Rundt

3) Tande P

4) Tore på sporet

Jeg gjør oppmerksom på at dette ikke er tull. Det er flaut. Litt vondt og pinlig å tenke på. Nå har jeg ikke TV. Det tror jeg er lurt. Det at jeg ikke har TV er nok med på å holde meg ung. Det er greit og mer enn OK.

Grunnen til at det var fint at det var skiftende skydekke i går, var følgende: Jeg skulle hente ved. Her er et bilde av ved:

Dette er ved. Det sier seg selv. Det er jeg som er fotograf.

Det er dumt å hente ved når det er skiftende skydekke. Særlig når skydekket skifer til regn. Jeg kjørte fra Skien til Tinn for å hente ved. Eller. Det vil si, det var ikke jeg som kjørte. Det var Robert. Vi hadde en tilhenger bak bilen. Det kan være lurt. Du får ganske mye ved på en tilhenger. Mye mer enn bare i et bagasjerom. Særlig mye ved får du i tilhengeren til morfar. Vi hadde morfars tilhenger. Den er stor. Den har med andre ord plass til veldig mye ved. Og andre ting. Vi skulle ha ved i den. Jeg liker ikke å kjøre med tilhenger. Derfor kjørte Robert. Jeg har ikke kjørt med tilhenger før. Jeg kommer sikkert til å gjøre den en gang. Når jeg må. Kanskje lurer du på hvorfor vi dro helt til Tinn for å hente ved. Det skal jeg svare på nå. Pappaen min. Han heter Roar. Han har ganske langt hår. Lenger hår enn meg. Det synes jeg er helt greit. Jeg er ikke nødt til å ha det lengste håret. Selv om jeg er jente. Pappaen min bor i Tinn. Han lever uten strøm og vann. Det synes jeg er fint. Men jeg kunne ikke bodd sånn selv. Ikke så veldig lenge av gangen. Her bor pappa:

Pappa bor på dette stedet. Det er veldig fint der. Til venstre kan du se en gammel stue. Det er der han sover og lager mat. Noen ganger lager han mat ute. På bål. Til høyre kan du se en låve. Det kan se ut som om den er i ferd med å rase sammen. Det tror jeg den er. Det du ikke kan se på bildet, er at det også er en utedo. Utedoen er liksom en del av låven. På den andre siden. Det er jeg som er fotograf.

Det er ganske mange trær der pappa bor. Det er for eksempel bjørk der. Men det er også andre trær. Pappa liker å hogge trær. Derfor gjør han det. Ofte. Han er veldig flink til å bruke motorsag. Han kan også snakke om motorsager veldig lenge. Jeg vet ikke hvor lenge. Jeg har heller ikke tenkt å finne ut av det. Det kan bli kjedelig. Pappa lager ofte ved av trærne. Noen ganger lager han andre ting. Små og stor figurer, liksom. De gir han navn. Det synes jeg er hyggelig. Det er også veldig fint og hyggelig at han lager ved. Jeg er heldig som har masse ved. Morfar lager også ved. Det dumme med morfars ved, det er at han lager sånn lang ved. 30-40 cm. Det er leit for meg. Jeg har nemlig en sånn ovn som ikke vil ha 30-40 cm ved. Der jeg bodde før, der ville ovnen ha sånn ved. Det var praktisk. Men det var ikke praktisk å bo der. Det vokste sopp ut av dusjen. Det er upraktisk. Og dumt. Og farlig. Nå bor jeg fint. Uten sopp. Men med en ovn som bare vil ha kort ved. Da er det fint at pappa lager sånn ved til meg. Veldig mye mer enn OK. Ikke liksom en gang. Her er jeg og pappa:

Dette er et fotografi. Helt til venstre kan du se Ixion (jeg er ikke helt sikker på hvordan man skriver det. Vi uttaler det iksion. Men vi kaller han bare for Ix. Eller Iks, hvis vi skal skrive det slik som det uttales. IKS er også forkortelse for interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser. Ix er en han hund. Han har ikke spiseforstyrrelser.). Ved siden av Ix, står pappa. Han henger litt over hengeren til morfar. Jeg sitter i hengeren til morfar. Jeg sitter oppå masse ved. Den veden har jeg lempa oppi hengeren. Det var litt tungt, men jeg er overraskende sterk. Det er fordi jeg er glad i spinat. Jeg er også glad i pappa. Det kan du se på fotografiet. Det er Robert som er fotograf.

Det regnet heldigvis ikke i det vi hentet veden. Det regnet både før og etter. Det var veldig skiftende skydekke. Selv om jeg ikke er så veldig glad i regn, betyr ikke det at jeg ikke er glad i rein. Dyret rein, altså. Pappa er også glad i rein. Han har laget en tullesang om rein. Egentlig var det sånn at han bare tullesnakket litt om rein. Det var midt på natta. Han var ikke aleine den natta han tullesnakket om rein. John Arne var der også. Og mange andre. John Arne lagde tullesang av tullesnakket om rein. Jeg tror han hadde en app på telefonen. Den lagde snakket til sang. Den sangen ligger på urørt. Det er bare på tull. Men det er ganskemorsomt. Du kan høre den her: http://www.nrk.no/urort/search/default.aspx?term=big%20daddy%20dalen#top

Pappa er ganske morsom. Det synes jeg er fint. Han har heller ikke TV. Det er også fint.

 

Velkommen Vera.

Det er ikke alltid lett å finne noe uinteressant å blogge om. Noen ganger er det faktisk veldig vanskelig. Da kan man blogge om det. At det er vanskelig, altså. Man kan også forsøke å lage en setning der alle ord begynner på samme bokstav. For eksempel bokstaven v. Det skal jeg prøve på nå. Jeg velger bokstaven v, nettopp fordi jeg allerede har brukt den flere ganger i dette innlegget. For eksempel da jeg skrev veldig vanskelig. Nå fortsetter jeg. Jeg gjør oppmerksom på at jeg muligens kommer til å skrive flere korte setninger etter hverandre der alle ordene begynner på v. Jeg liker korte setninger. Derfor var den forrige setningen, ikke den der jeg skrev at jeg liker korte setninger, men den før der, den var litt i lengste laget. Nå ble den forrige også det. Sånn; slutt på lange setninger. Her kommer mange ord på bokstaven v. Det er ikke nødvendigvis noe system i når de forskjellige ordene kommer. Men det er litt system. Du kan godt finne ditt eget system også. Det synes jeg er greit. Ok, liksom. Du kan tolke det slik du vil. Det er lov. Det er ikke alltid alt er lov. Men dette er lov. Det er veldig lov. Veldig, veldig lov. Det er min lov. Her kommer mange ord på v. Jeg vil gi denne sammensetningen av ord følgende tittel:

VELKOMMEN VERA

Veldig vanskelig. Veldig, veldig, vanskelig. Veldig, veldig, veldig vanskelig. Vrient vanskelig vaskevann. Varmt vaskevann. Virkelig varmt vaskevann. Vakent varmt vaskevann. Vær varsom, vær varsom. Vannet varmer virkelig. Virkeligheten virker vrang. Vrrrææææææl. Virkeligheten virker viktig. Viktig, vrang, voksen vara. Vare vaser velter veldig. Vanskelig. Vanskelig. Velkommen veldedighet! Velkommen vakre visesanger. Velkommen Vera! Velkommen Vera! Vær velkommen vakre Vera. Veldig, vakent, varsomme, virkelige, vrange, vanskelige, vanskevanns vakre Vera. Velkommen!

Jeg kjenner ingen som heter Vera. Derfor har jeg ikke noe bilde av Vera. Men jeg kjenner en som heter Simon. Jeg kjenner faktisk flere som heter Simon. En av de jeg kjenner som heter Simon, det er han det er bilde av her. Jeg liker Simon. Mange av de jeg liker har fått en lue av meg. Det har Simon. Den lua han har på bilde, den lua har han fått av meg. Den har jeg strikket. Det var en julegave. En julelue. Hvis du klarer å lese teksten på lua, så vil du se at det står HALLO VERA med store bokstaver. Det er derfor jeg har valgt å la dette bilde illustrere min sammensetning av ord på V. Sammensetningen som har fått tittelen «Velkommen Vera». Det står også mange andre ting på lua, men det kan ikke dere se. Det står for eksempel canarijul. Det er en veldig morsom lue. Simon er veldig morsom. Når han har på seg den lua, ja da blir han bare enda mer morsom. Det synes jeg er morsomt. Jeg ler mye når jeg er sammen med Simon. Det synes jeg er fint. Mer enn OK liksom.

Jeg føler meg veldig lur nå. Det er lurt å ha et smart kort i ermet når man ikke har noe uinteressant å blogge om. Vet du ikke hva du skal blogge om? Blogg om en bokstav.

Her er forresten dagens statusoppdatering basert på venners statusoppdateringer på facebook:

Good evening, Skien, this is Løten speaking: Fryktelig nyttig info til alle kaffedrikkere: Vi lever i dette samfunnet, her og nå, midt i en pøl av dritt, sult, nød og arbeidsløshet. Så langt er barna lærenemme, hyggelige, lyttende og undersøkende, men det er visst alltid vanskelig for journalister og redaktører å ta imot innspill og velment kritikk. De er for dårlige på det psykososiale området. Dette er kommunene mye flinkere til, sier overlege Petter Bugge. Ærta bærta :) Dessverre er det avhengig av hvor i landet man bor, så har du trukket rett lodd ved å bo ved rett sted ikke nøl med å gjøre et forsøk. Jeg prøver å overdøve den nye naboens metall-hang-up…Medfølelse mottas med takk!