Tilbakekomst. Og litt om ved (nok en gang).

Jeg har vært borte en stund, men nå er jeg tilbake. Det er ofte sånn. At man kommer tilbake når man har vært borte. Borte. Borte. Tittei. Liksom. Her er jeg. Her er jeg. God dag, god dag, god dag. Jeg har hatt gode dager mens jeg har vært borte. Dersom du skulle lure på det. Jeg, Juni har blitt glad i november. Men nå er det desember. Sånn er det bare. Noen kommer, noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite. Det er mange stjerner i desember. Det er mange stjerner andre ganger også. Men i desember er de litt mer. Liksom. De skinner litt mer. På en måte. Det synes jeg er fint. Både fint og greit på en gang. Jeg skinner litt jeg også. Noen ganger. Det synes jeg er trivelig, og det er jo egentlig det dette skal handle om. Trivelige trivialiteter. Denne bloggen, altså. Jeg innser at jeg ikke alltid klarer å holde meg til det trivielle og det trivelige. Det hverdagslige. Liksom. Men det som er trivelig og trivielt for noen, er ikke alltid trivelig og trivielt for andre. Det synes jeg er ganske fint. Egentlig. Noe som egentlig er trivielt kan også være litt lite trivelig. Men så kan det bli trivelig igjen. Det er veldig fint. Super fint og greit. OK og mye mer enn det også. Det er mye det. Mer enn et kinderegg, men mindre enn en julekalender. Men det er greit. Det også. Jeg er flink til å se det fine i ting. Jeg er ofte ganske positiv. Også. Men ikke alltid, selvfølgelig. Utropstegn. Utropstegn. Det skulle bare mangle. Sånn egentlig er jeg litt mer enter eller. Liksom. Eller lissom. Litt bipolar. På en måte.

Nå kommer det er fotografi. Dette fotografiet hører på en måte til det jeg har skrevet senere i innlegget. Jeg valgte å plassere fotografiet slik det er plassert her, fordi jeg liker ikke at det er masse, masse tekst i et innlegg før det kommer et bilde. Derfor er det et gjennomtenkt og bevisst valg at bildet er nettopp der det er. Her kommer det:

Ca. midt på fotografiet. Bakerst. Kan du se verandadøra. Eller balkongdøra, om du heller vil kalle det for det. På hver side av døra er det vinduer. Hvis du ser ut av vinduene, eller glasset på døra, kan du se ut på en park. Eller en dal. Den heter Lundedalen. Du må se litt ned for å se den. Det er fordi jeg bor i andre etasje. Hvis du ser rett fram, ser du noe annet. Da ser du litt mer hus og sånn. De befinner seg på andre siden av dalen. Den dalen er ikke så veldig bred, så det er ikke så langt til de husa på den andre siden. Egentlig. Jeg kan gå dit ganske raskt. Men det tar enda mindre tid hvis jeg springer. Eller løper. Jeg har ikke fotografert dette bilde nå. Det er nesten 2 år siden. Da var det innflyttingsfest hjemme hos meg. Det var ikke bare det. Det var også bursdagsfest for Guro, Einar og Robert. De har ikke bursdag på samme dag. Men nesten. Det var mange mennesker hos meg den dagen. Eller kvelden. Egentlig. Jeg tror ikke det har vært så mange her siden. Det er jeg som er fotograf (tror jeg. Det kan være det var noen andre som tyvlånte kameraet mitt. Det vet jeg ikke. Jeg husker ikke alt fra den festen). Motivet er fra stua der jeg bor. Lysekrona i taket er litt skakk. Men det gjør ikke noe. Alt er litt skjevt i dette huset. Men jeg synes at det er greit. Det er litt sjarmerende. Liksom. På en måte. Og det er fint. Jeg liker å bo her. Egentlig. Og jeg liker de menneskene som jeg, eller en annen har fotografert. Jeg tror ikke det var ved på ballkongen. Eller verandaen. Da jeg tok bildet. Men jeg vet at det er det nå. Hvis du vil, kan du forestille deg at det er det. Det er greit for meg om du gjør det. 

Jeg vet at det er flere som har lurt på hva jeg har gjort i det siste. Det er hyggelig at noen lurer på det. Jeg har drukket flere kopper med kaffe. Ikke i en stor gul kopp. Grunnen til det er at den store gule koppen ikke bor hos meg. Den bor hos mamma. Og der bor ikke jeg. Jeg bor hos meg. Der har jeg ikke stor gul kopp. Men jeg har flere små gule kopper. De er fine, men jeg bruker dem ikke så ofte. Jeg drikker heller ikke kaffe så ofte. Når jeg er hjemme. Når jeg er hjemme drikker jeg mest te. Det gjør jeg både ofte og mye. Jeg liker te. Og jeg synes det er fint å drikke det. Og koselig. Det er også koselig med peis. Men jeg har ikke peis. Men jeg har ovn. Den er litt vanskelig å fyre opp i. Men det er greit, for når den først blir varm, blir den veldig varm. Jeg fyrer mye. Grunnen til det er at jeg får gratis ved. Den veden jeg har, har jeg hentet hos pappa. Det er ganske slitsomt å bære ved. Særlig fordi jeg bor i andre etasje. Jeg har båret mange sekker ved opp på balkongen min. Det er lurt. Det har vært et gjennomtenkt valg. Jeg tenkte både korte og lange tanker før jeg gjorde det. Først tenkte jeg at jeg skulle stable alle sekkene ute. Det var en kort tanke. En lat tanke. Egentlig. Det er fort gjort å tenke late tanker. Jeg tenkte den korte og late tanken fordi jeg ikke hadde lyst til å bære sekkene opp. Fordi det både er tungt og kjedelig. Men så tenkte jeg at jeg kanskje skulle tenke en lang tanke. Nå er jeg glad for at jeg tenkte den lange tanken. Den lange tanken førte til at jeg bar 18 sekker med ved opp trappa og ut på balkongen. Eller verandaen. Eller hva det egentlig er. Det som er ut den døra i stua mi. Den døra som også har vindu i seg, og som fører ut til et gulv som på en måte er i løse lufta. Den. eller det. Er ikke så veldig stor, eller bred. Den. Eller det. Er ganske smal. Egentlig. Men jeg synes den er fin. Og det er praktisk at det er plass til 18 sekker med ved der. Men da er det ikke plass til så mye mer. Men det er greit. Jeg synes den er fin uansett. Jeg kaller den for kongeballkongen. Det høres mye finere ut enn konge verandaen. Eller kongeverandaen. Når det er 17.mai (Norges nasjonaldag. Eller nasjonal dag). Da pleier jeg å stå der og vinke. Det er ikke så mange å vinke til. Men hadde det vært mange å vinke til, ville de nok vinket tilbake og synes at jeg var fin. Der jeg sto og vinket. Jeg pleier også å drikke champange. Og spise jordbær. Eller drikke sjampanje der. Dersom du vil skrive det sånn som det sies. Jeg synes det er litt morsomt, liksom. Å skrive sjampanje. Litt tullete på en måte. Jeg er noen ganger tullete. Det synes jeg er greit. Jeg har mere ved ute. Det er fint og ganske praktisk, siden det ikke holder med 18 sekker for en hel vinter.

Midt på bildet, bakerst, i hjørnet, kan du se en ovn. Det er den jeg putter veden inni. Jeg synes den er fin. Både fin å se på. Og fin å varme seg på. Noen ganger. Når det er kaldt og jeg fryser på fingrene, pleier jeg å varme fingrene min på den. Det er praktisk. Faktisk. Men det er ikke så praktisk å holde hendene veldig lenge av gangen på ovnen. Da kan det bli veldig varmt. For varmt. Liksom. Det går an det også. Det er seks personer som er fotografert. De er sammen med ovnen, en lampe (ikke hele, den nederste delen mangler), litt av den skakke lysekrona, vegger, og veldig lite av en dør (helt til høyere). De sitter på stoler (Einar sitter på kanten av sofaen min). Det er fine mennesker, og jeg liker dem. Jeg tror det er jeg som er fotograf, hvis ikke det er noen som har tyvlånt kameraet mitt (jeg husker ikke alt fra den festen).

 

 

 

Scene 3 fra en hvilken som helst psykiatrisk institusjon.

Ruth er tilbake på avdelingen.

 

(I stua på en hvilken som helst psykiatrisk avdeling. En sofa. Et bord. To stoler. Kanskje tre. Noen ganger. Samtlige møbler fra 70-tallet.  Kryssord på bordet. Rød penn. Og blå penn. Nesten ferdig strikketøy på stolen til venstre. Vevde tepper laget av pasienter henger på bakveggen. Lyset går opp. Ruth og Randi sitter i sofaen. Ruth ikledd rosa topplue og turkist skjerf. Randi ikledd boblejakke fra 80-tallet. Begge har støvler på bena)

Ruth: Psykologen sier at jeg ikke har noe problem.

Randi: Ok….hva mente han med det?

Ruth: Nei, han mente at det ikke var noe problem.

Randi: Hvorfor er du har da, dersom du ikke har noe problem?

Ruth: Jeg vet ikke… Han mente at det egentlig var du som hadde et problem.

Randi: Hæ? Jeg trodde psykologer hadde taushetsplikt!

Ruth: Ja, det trodde jeg også.

Randi: Det var rart.

Ruth: Ja.

Randi: Men skal du skrive deg ut da. Siden du ikke har noe problem, tenker jeg?

Ruth: Jeg vet ikke.

Randi: Nei…

Ruth: Har du funnet ut hva du skal gjøre?

Randi: Med hva da? Turen tenker du på?

Ruth: Ja.

Randi: Nei.

Ruth: Nei.

Randi: Har du funnet det ut?

Ruth: Nei.

Randi: Kanskje vi skal ta det før middag. Jeg tror det er lapskaus i dag. Siden det er fredag, og siden det var kjøttkaker i går. Det pleier å være kjøttkaker på fredager, nei jeg mener det pleier å være lapskaus på fredager. Hvis vi går tur før middag kan det være at vi blir mer sultne til middagen. Det kan være lurt. Jeg liker lapskaus.

Ruth: Ja.

Randi: Jeg må bare sette på den vaskemaskinen.

Ruth: Har du funnet ut av om den piper?

Randi: Nei.

Ruth: Ikke tørketrommelen heller?

Randi: Nei.

Ruth: Jeg skjønner problemet ditt. Jeg vil bare at du skal vite det.

Lys ned.

Oslo er også litt Chicago, på en måte.

Jeg er i Oslo. I en uke skal jeg være i Oslo. Her skal jeg jobbe. Det er en ganske interessant jobb. Derfor skal jeg ikke blogge om det. Jeg gleder meg til å gjøre denne interessante jobben. Jeg tror det skal bli fint. Det synes jeg er fint. Og greit. Det er viktig å ha riktig innstilling. Det har jeg. Nok om det.

Det er mange som har høstferie for tiden. Det er veldig mange som er veldig flinke til å vise alle andre at de er på høstferie. På facebook. De er ikke på ferie på facebook, men de viser oss at de er det. Noen er på fjellet. Noen er andre steder. Og noen er i Chicago. De som er der, de er flinke til å vise oss at de er der. Det er litt fint gjort, og litt lumpent gjort. Særlig lumpent er det for de som aldri har vært der. De som kunne ønske at de var der. Eller som kunne ønske at de kunne komme dit. Det er ikke alle som kan komme til Chicago. Det finnes for eksempel noen som har flyskrekk. Jeg har ikke det. Derfor har jeg vært i Chicago. Det er ganske lenge siden. Men det er fortsatt gyldig. Jeg husker at jeg var der. Selv om det er 14 år siden. Da var jeg 14 år. Nå er jeg 28 år. 14 + 14 = 28. Det er neppe tilfeldig at jeg nå kjenner noen som er i Chicago 14 år etter at jeg var der. Siden jeg har vært i Chicago før, synes jeg ikke det er så lumpent at de er der nå. Jeg synes det er greit. Helt greit og mer enn OK. Jeg unner dem faktisk det. En annen grunn til at jeg synes det er greit, er at jeg også er på ferie. Liksom. Det er liksom på liksom, for egentlig er jeg ikke på ferie. Jeg er på jobb. Men det er liksom litt ferie, for jeg bor på hotell. Det hadde jeg nok gjort hvis jeg var i Chicago også. Det er jeg ikke, for jeg er i Oslo. De som er i Chicago har lagt ut bilder av utsikten fra hotellet sitt. Det er visst slik man gjør når man skal vise at man er på et bra sted. De gjør det bare for å dokumentere. Ikke for å gjøre andre misunnelige. Jeg skal også dokumentere. Hvis noen blir misunnelige, ber jeg om unnskyldning. Det er ikke meningen. Beklager. Her kommer et fotografi av utsikten fra mitt hotellrom i Oslo:

Her er utsikten fra hotellrommet mitt. Det er ganske spennende å se ut av vinduet. Det er på en måte en ny verden. Jeg får mye å lure på. Og mye jeg kan fantasere om. Hvis du studerer fotografiet nøye, kan du se to biler. En hvit. En sort. De står litt rart plassert på en plass. Jeg tror ikke det er en parkeringsplass. Jeg vet ikke helt hva slags plass det er. Derfor kaller jeg det bare en plass. Jeg har ikke en sånn plass som utsikt hjemme i Skien. Derfor er dette litt eksotisk! Det får meg til å tenke. Hva gjør disse bilene på denne plassen…. ? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke vite alt. Det er mye mur rundt den plassen. Men jeg tror ikke det er et fengsel. Grunnen til at jeg ikke tror det er det, er fordi det ikke bare er mur. Det er også en form for plankegjerde. Det er mange plakater på det gjerdet. Gjerdet vender mot meg. Hvis du ser nøye etter, kan du se en tigger. Han sitter på utsiden av gjerdet. Ca. midt på fotografiet. Hvis plassen hadde vært et fengsel, kunne det hende at han satt bak gjerdet. Det er en veldig spennende utsikt. Det er jeg som er fotograf.

Jeg har ikke bare sett på utsikten i dag. Jeg har gjort andre ting også. Jeg har hengt opp klærne mine på hotellrommet. Det er ikke alltid jeg pleier å gjøre det når jeg er på hotell. Jeg er ganske flink til ganske mye. En av de tingene jeg er ganske flink til, det er å ha klærne liggende rotete i kofferten min når jeg er på hotell. Nå er jeg ikke så flink til det lenger. Nå har jeg hengt de opp. Egentlig synes jeg det er fint. Det føles greit. Litt voksent, liksom. Jeg er ikke 14 år og i Chicago, liksom. Jeg er 28 år. I Oslo. På ordentlig. Det er en av grunne til at jeg har valgt å henge opp klærne mine. Det er et bevisst og gjennomtenkt valg. Jeg har tenkt både korte og lange tanker. De som er i Chicago har lagt ut bilder fra hotellet sitt. Siden det liksom ser ut til å være noe man skal gjøre, så velger jeg også å gjøre det. Jeg synes det er fint å vise at jeg har blitt voksen nok til å henge opp klærne mine. Her er et fotografi av at jeg har hengt opp klærne mine på hotellrommet mitt:

Her kan du se at jeg har hengt opp klærne mine. Jeg må si jeg er ganske fornøyd med hvordan jeg har hengt de opp. Jeg har hengt den fineste kjolen jeg har med meg først i køen av klær. Det er fordi jeg har tenkt å ha på meg den når jeg skal på konsert. Jeg skal på konsert på fredag. Men da bor jeg ikke lenger på hotell. Da skal jeg sove over en natt hos en venninne. Det er en veldig fin venninne. Og derfor gleder jeg meg til det. Jeg gleder meg også til jeg skal på konserten. Derfor har jeg hengt kjolen først i køen. Det er fordi jeg gleder meg litt ekstra hver gang jeg ser på kjolen. Jeg kommer til å se på den ganske ofte. Grunnen til det er at jeg ser rett på den når jeg ligger i senga. Jeg tror jeg kommer til å ligge en del i senga, når jeg ikke ser på utsikten. Det er også en sofa på hotellrommet. Det kan hende at jeg også kommer til å ligge i den. Da kan det hende at jeg kommer til å lese i en bok. Jeg er veldig glad i fargen lilla. Hvis du ser på bildet, kan du se at det er litt lilla farge på hotellrommet. Det er lilla farge inni der som klærne mine henger. Det er også en lilla sofa. Jeg har fotografert den også. Også er det lilla puter i senga. Det er faktisk så mye lilla, at det nesten er litt porno. Liksom. Jeg tror det kommer til å bli et fint opphold. Det er fint at jeg liker lilla. Det hadde vært leit hvis jeg ikke gjorde det. Jeg tror ikke det er tilfeldig at hotellrommet mitt har mye lilla. Det er jeg som har fotografert klærne mine.

Jeg skrev i den forrige bildeteksten at jeg også har fotografert en lilla sofa. Det stemmer. Her kommer fotografiet av den lilla sofaen på hotellrommet mitt i Oslo. Jeg vet ikke om de har lilla sofa på hotellet i Chicago. Uansett om de har det eller ikke, her kommer fotografiet av min lilla sofa:

Her kan du se at det er en lilla sofa på hotellrommet mitt. Men før du ser den lilla sofaen, kan du også se senga. Den har en lilla pute på seg. Det finnes også en lilla stol på rommet. Du kan se den til venstre på fotografiet. Nå sitter jeg på den stolen. Det kan du ikke se. Gardinene er ikke lilla. Det synes jeg er fint. Det er også andre ting på hotellrommet. Det har jeg ikke fotografert. Det kan hende jeg kommer til å gjøre det. Det er badekar her. Det synes jeg er fint. Helt greit og mer enn OK.

I tillegg til å se på utsikt og å henge opp klær, har jeg gjort andre ting. Jeg har møtt veldig god venn. Han er veldig fin, men han er homo. Selv om han er det, er jeg veldig glad i ham. Jeg er veldig glad i veldig mange. Det synes jeg er fint. Om jeg må si det selv, noe jeg er i ferd med å gjøre, så synes jeg det er en god egenskap å kunne være glad i mange. Jeg mener ikke å skryte av meg selv, altså. Men jeg synes det er ganske fint. Og veldig greit. Mer enn OK, liksom.

Sånn, det er vel sånn ca. det jeg har gjort etter at jeg kom til Oslo. Altså:

Sett og fotografert utsikt. Hengt opp klærne mine. Fotografert at jeg har hengt opp klærne mine. Gått ut og møtt en god venn som jeg er veldig glad i, og som er homo. Det har vært fint. Jeg har også gjort andre ting i dag. Men jeg kan ikke dele alt. Jeg trenger tross alt litt privatliv.

Litt om Ibsen og veldig lite om Grotowski

Ikke bli redd dersom du ikke vet hvem Grotowski er. Det er bare et få tall av dere som leser dette som vet hvem han er. Eller var. På den annen siden kan det være at majoriteten av dere som leser dette vet hvem han er. Eller var. Dersom jeg skal være korrekt. Han lever med andre ord ikke lenger. Grunnen til at jeg frykter at majoriteten av dere som leser dette vet hvem Grotowski er, er at dere er som meg. Dere tenker på teater (for de av dere som har lest «Stille dager i Mixingpart» av Erlens Lo, er det kanskje litt morsomt at jeg skriver at jeg tenker på teater). Men jeg tenker faktisk mye på teater. Jeg synes teater er interessant. Nå skal jo jeg ikke skrive så mye om interessante ting, men det er jo ikke sikkert at alle synes at teater er interessant. Eller at jeg synes at teater er interessant. Jeg skal ikke skrive så mye mer om Grotowski nå. Kommer litt tilbake til ham senere.

Nå skal jeg skrive litt om Ibsen. I dag har jeg tenkt ganske mye på Ibsen. Jeg synes det er fint med Ibsen. Jeg har tidligere skrevet at jeg liker å snakke om Ibsen. Det er fordi jeg av og til har en jobb som innebærer å snakke om Ibsen. Da er det fint at man liker å snakke om han. Det er fint å jobbe med ting man synes er fint. Jeg kan ganske mye om Ibsen. Mer enn mange andre kan. Det kan være lurt å kunne noe om Ibsen. Særlig hvis man skal spille TP eller andre kunnskapsspill. På spørsmål som handler om litteratur, er svaret ofte Ibsen. Eller Bjørnson. Eller Kielland. Eller Lie. Noen ganger er det også Hamsun, selv om han ikke var så stor liksom. Jeg liker Hamsun også. Ibsen var stor. Ikke av vekst, vel og merke. Det er også noe jeg vet. Han var 161 cm. Unyttig kunnskap tenker du. Kanskje det. Men bra kult da liksom. Bra kult å kunne svare dersom noen spør. Hvor høy var Ibsen? Jo, han var 161 cm. Han var mye lavere enn meg. Jeg er 176,5 cm. Jeg vet ikke hvor høy de ulike statuene som finnes av Ibsen er. Mange er høyere enn 161 cm. Noen er nok også lavere. Jeg vet heller ikke hvor mange statuer det finnes av Ibsen. Jeg tror det er mange. I Skien har vi iallefall en statue av Ibsen som jeg tror er høyere enn 161 cm. Den står i en park. Statuer gjør ofte det. Jeg har ikke noe bilde av den. Eller det vil si, jeg har et bilde av den, men bilde viser ikke hele Henrik. Det er dumt. Men jeg har et annet bilde av noe som ikke er en statue, men det er på en måte en statue. Eller et slags relieff, eller et eller annet. Det er heller ikke Ibsen. Her kommer det:

Dette bilde er fra Polen. Det er ikke Henrik Ibsen. Jeg tror ikke Henrik var i Polen noen gang. Han var i veldig mange andre land. Han var i andre land i 27 år. Han bodde også i Snipetorp gata nr. 27. Jeg er usikker på om tallet 27 går igjen i diktningen hans. Jeg tror ikke det har blitt forsket på. Jeg tror det er tilfeldig dette med tallet 27. Bilde viser et bilde eller et slags merke som skal fortelle oss at Grotowski bodde der. Eller jeg tror ikke han bodde der egentlig. Jeg tror bare han hadde sitt teaterlaboratorium der. Personen på bildet skal forestille Grotowski selv. Eller Jerzego Grotowakiwgo, som han heter her. I Polen bytter de på en måte navn og skrivemåte på navnet sitt hele tiden. Det er veldig slitsomt. Jeg velger å skrive Grotowski. Man kan også skrive Grotowskij. Eller Grotowskiego, som det står her. Det Ibsen og Grotowski hadde til felles, var at de tenkte på teater. De hadde nok flere andre ting til felles også.

Det er litt rart at jeg bor i Norge. Og til og med i Skien. Og at jeg ikke har bilde av Henrik Ibsen. Men jeg ser han nesten hver dag, så jeg trenger liksom ikke bilde. Da er det mer stas å ha bilde av Grotowski. I Skien liker vi Henrik Ibsen veldig mye. Vi vil helst at alt skal hete noe med Ibsen. Det er mange ting og steder her i Skien som heter noe med Ibsen. For eksempel Teater Ibsen. De spiller ikke bare Ibsen på teater Ibsen. Men det gjør ikke noe. Vi har Ibsenhuset. Det er et kulturhus. De spiller ikke bare Ibsen der heller. De har også konserter. Noen ganger i foajeen og andre ganger i noen av salene. De salene har navn som er tatt fra Ibsens diktning. Vi har blant annet Dovergubbenshall, Peer Gynt salen, Terje Vigen. Det er også flere mindre rom, som vi ikke egentlig kan kalle saler.De har også navn som er relatert til Ibsen. For eksempel Eyolf og Hedda. Jeg tror ikke de har en sal som heter Hedvig. Men vi har to skulpturer i Skien. Vi har mange skulpturer i Skien. Men to av de heter Hedvig og Eyolf. Det er to karakterer fra to ulike skuespill. Vildanden og Lille Eyolf. Jeg har faktisk bilde av dem. Det er ikke fra Polen. Bilde kommer her:

På dette bilde holder Hedvig en pistol i hånda. Det kan se ut som om hun er i ferd med å skyte vildanden. Det er hun også. På dette bilde. I virkeligheten skyter hun ikke vildanden. Hun skyter seg selv. Men egentlig er ikke det i virkeligheten. Det er i skuespillet. Vildanden. Men i virkeligheten, sånn på ordentlig, har ikke Hedvig en pistol i hånda. Altså, skulpturen av Hedvig har ikke en pistol i hånda. På bilde kan det se ut som om hun har det. Det er fordi hun har det. Jeg har laget en pistol som jeg har festen i hånda hennes. Det ser veldig ekte ut. Det er flere år siden jeg gjorde det. Det var på en måte et kunstprosjekt. Vi hadde om stedsspesifikk kunst på skolen. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom Hedvig hadde skutt Vildanden. Nesten helt bakerst til venstre kan du se litt mer enn halvparten av Henrik Ibsen. Det var den statuen jeg refererte til over. Den som jeg tror er høyere enn 161 cm. Parken som statuen står i, heter Ibsenparken. Bak parken ligger Festiviteten. Før var det holdt Teater Ibsen til der. Det gjør de ikke lenger. Vi har også en trapp her i Skien. Den heter Ibsen trappa. Den er veldig lang. Derfor har man skrevet flere av Ibsens replikker på trappetrinnene. Det er fordi de som går i trappa skal få kjennskap til Ibsens dramatikk når de må ta pustepauser på vei opp. Replikkene får ikke samme funksjon når man går ned trappa. Da må man i så fall stoppe opp og snu seg for å lese. Jeg tror ikke det er så mange som gjør det. Jeg gjør det ikke, og det er helt greit. Jeg vet heller ikke hvor mange trappetrinn trappa har. Men det er mange. Dette er forresten det bildet jeg skrev om tidligere, det som bare viste halve Henrik Ibsen. Heldigvis viser det hele Hedvig. Før hun skjøt seg.

Jeg har også et bilde av Lille Eyolf. Det kommer her:

Her ser du lille Eyolf. Han har en livbøye rundt halsen. Det er for at han ikke skal drukne. I virkeligheten. I virkeligheten i skuespillet, har han ingen livbøye. Derfor drukner han. Nå kan han ikke drukne. Skulpturen av Lille Eyolf har heller ingen livbøye på ordentlig. Det er jeg som har laget den. Tenk om han ikke hadde druknet. Det var lumpent gjort av Henrik å la Lille Eyolf drukne. Han hadde ikke gjort noe galt. Ibsen gjorde av og til lumpne ting mot karakterene sine. Bak Lille Eyolf kan du se Hedvig. Du kan også se Vildanden. Du kan ikke se en hund. Det kan du i virkeligheten. Hedvig har ikke pistol på dette bilde.

Nå har jeg skrevet litt om at det er mange ting i Skien som heter noe med Ibsen. Jeg synes det er helt greit. Det er ikke alle som synes det. Det er noen som er litt lei av Ibsen. Noen synes også at Ibsen er veldig, veldig, veldig viktig, og at vi ALDRI må tulle med Ibsen. Dersom de noen. Eller den noen. Hvem som helst. Dersom det er noen som synes noen gjør noe upassende i Ibsens navn, da burde den personen skrive leserinnlegg i avisa. Helst mange ganger. Det kan hjelpe vedkommende til å få ut litt frustrasjon. Det hjelper ofte å skrive.

I dag har jeg på en måte jobbet litt med Ibsen. Eller det er ikke helt korrekt. Jeg har jobbet litt med å forberede meg til å jobb litt med Ibsen i morgen. Skal jo ikke akkurat jobbe med Ibsen, egentlig. Det er noe som heter Peer Gyntiaden. Jeg skal ikke skrive noe særlig mer om det. Det handler ikke så mye om Ibsen. Det handler mer om idrett. Og om folkehelse, liksom. Det er veldig inn fortiden. Dette med folkehelse. Ibsen har skrevet et stykke som heter «En Folkefiende». Det handler på sett og vis litt om folk og om helse. Ibsen er alltid aktuell.

Jeg har ikke begynt å strikke på te-ryggsekken enda. Dersom noen skulle komme til å lure på det. Jeg har heller ikke drukket kaffe av den store gule koppen. Den som jeg drikker kaffe av når jeg er hos mamma. Men jeg har drukket kaffe i dag. To kopper. To kopper kaffe av en svart kopp. På kafé. Ikke på Stocmand. Jeg har vært på Stockmand i dag også. Da drakk jeg grønn te. Koppen var hvit. De har bare hvite kopper på Stockmand. De har også bare gjennomsiktige glass. Jeg tør ikke si hvilken kafé jeg drakk kaffe på. Derfor sier jeg det ikke. Det synes jeg egentlig er helt greit. Jeg kan dele mye med dere, men ikke alt.