Korte tanker om prevensjon + dagens status.

Nå tenker jeg korte tanker. Tenker. Helt. Kort. Kort. Kortstokk. Stokke om. Stokke strømpe. Stokke stokk. Kjærringa med staven. I dag er det ikke bare onsdag. Denne onsdagen er spesiell. I dag er det verdens prevensjonsdag.

http://www.verdensprevensjonsdag.no/scripts/pages/no/home/index.php

Jeg bryr meg ikke så veldig om det. Er ikke sikker på hvordan det er med andre. Om de bryr seg veldig. Kanskje noen. Det hadde vært artig om det nesten ikke ble født barn den 26. juni, bare fordi det var verdens prevensjonsdag 26. september. Jeg tror ikke at foreldrene min brydde seg. Jeg er født 27. juni.

Dagens status basert på venners facebookstatuser lyder slik:

Yo, oh, word, adjective, pronoun …. Det kan nesten ikke bli bedre enn dette. Blitt så avhengig av «Lost Girl»!  Nesten halvparten har symptomer tilsvarende posttraumatisk stresslidelse.Ikke helt happy med det akkurat. Hard dag på «jobben» .Det er dritkjedelig å henge på kontoret. Av og til er eg glad for at eg ikkje er Toralv Maurstad. Misunnelsen er så sterk i verden…Det er ikke hver dag man går hårmodell i Wella-finale. Orka ikke mer av langt pistrete black-krølle-metalhelvete-hår nedover ryggen så klippet det rett av. Styling og Photoshoot.  Deler ut publikasjoner, filmer og magasiner gratis. Kjære vene, verden VIL bli luuuurt!!!! Med dette vil jeg sette standaren for hvordan jeg og enkelte andre som er litt brå oppfører seg. Forresten; min nye favorittkjøkkendings: epleskrelleren:) Årets eplemos er nå forseglet på glass! Litt prøving og feiling for å finne riktig dose. Det er to avbestillinger på helgas soppkurs, men vi koser oss med pølseomelett med purre og gurkemeie =) Skal bli greit å sove etter en lang og våt natt. :) Fytti for et vær.. Inte dansar jag vals.

 

 

 

Statusoppdatering basert på statusoppdateringer

Formen er så der i dag. Noe dager er sånn. Dette er en sånn dag. I dag har det ikke skjedd stort. Jeg har hatt en date med sofaen. Vi har praktisert stabilt sideleie. Det har vært godt. Sofaen er et utmerket sted å praktisere en slik stilling på. Det kan dog bli litt kjedelig i lengda. Særlig hvis du ikke har TV. Jeg har ikke TV. Ikke vil jeg ha TV heller. Det er mange grunner til det. Du skal ikke se bort i fra at jeg kommer til å skrive dypere og mer detaljert om det ved en senere anledning. Men selv om jeg ikke har TV, betyr ikke det at jeg ikke har data eller internett. Det har jeg. Heldigvis. I tillegg til å date sofaen, har jeg vært veldig god venn med vennene mine på facebook i dag. De har fortalt meg mye rart. I løpet av dagen har jeg fått innblikk i deres dype tanker og spennende gjøremål. Det setter jeg pris på. Tusen takk. Det er flott å føle at man er en del av samfunnet. En del av livet, liksom. Særlig på dager som denne. Det har vært fint. Jeg synes det er fint med venner. Veldig fint. Mer enn OK.

Dette er et bilde av facebook. Bildet er fra min side på facebook. Det er et bilde av meg der. Der har jeg på meg en hvit hatt. Robert er også på det bildet. Han har på seg en sort hatt. Vi går på stylter, men det kan du ikke se. Jeg holder også en liten parasoll i hånda. Kjolen, den som du heller ikke kan se, den var blå med store hvite blomster på. Den hadde jeg arvet av kona til morfaren min. Like etter at dette bildet ble tatt, falt jeg og brakk armen. Det gjorde ikke noe vondt. Men det var litt dumt. Og kjedelig. Ikke helt OK, liksom. Du kan se mange andre ting også på dette bildet. Det lille bildet til venstre. Det som ligger oppå det store bildet. Det som Robert er med på. Det er et lite bilde med mange bilder som ligger i et badekar. Alle bildene i badekaret er bilder av min familie. Det er også noen røde tær som stikker opp av badekaret. Det er mine tær. Jeg har fortsatt rød neglelakk på tærne. Helt til høyere på det store bildet, altså bildet av skjermen, kan du se hvem som er logget på chatten. Kanskje finner du ditt eget navn….

Vennene mine har hatt en veldig spennende dag i dag! Det har ikke jeg. Derfor har jeg klippet og limt litt fra mine venners stausoppdateringer og beskrevet noe som kunne vært min egen dag. Jeg gjør oppmerksom på at dette er faktiske ord og setninger som er brukt. Ingen ting er funnet opp, men mye er klippet og limt og tatt ut av sin opprinnelig kontekst.  

Min fiktive og trivielle status 25.09.2012:

Tusen takk for alle gratulasjoner! Jeg har fått tilbake telefonen igjen, men har måttet   nedjustere forfengeligheten i takt med økende regn og tårer i vinden. Kneet gikk til helvete, jeg er våt på føttene, kald og sliten. Livet er herlig når det regner…. Dessuten har jeg lagt fra meg joggesko og ullsokker på Dyrsku’n . Derfor lager jeg lapskaus og rydder i skap og skuffer i gråværet. Jeg har også skrubba badet, tatt oppvaska for et par dager, neste stopp støvsuge og gulvvask. Senere skal jeg smøre inn lammeribbe med hvitløk og olivenolje. Jeg klarer ikke forholde meg til følgende tema: Død, komplisert dialog, tenåringsproblemer, spenning, lidelse, mysterier o.l. Jeg skal være med på David A. Rios’ Bevegelige fargelab. Jeg trenger forslag til låter som er sterkt relatert til rus på en eller annen måte. Fin dag på Spriten. men jeg er fortsatt syk og svak. Jeg er ikke dum, jeg har bare uflaks når jeg tenker noen ganger. Jeg har 50 års fartstid som «profesjonell pasient», så jeg kunne faktisk ikke vært mer enig med Kari Jaquesson! Det er en mening med alt som skjer. Jeg er så lei av frekke folk som stjeler mine ideer. Hvor teit er det å ville stappe Munch arbeider inn i en mursteinsbygning som er så lukket at den oppleves som en sardinboks? Det gikk fint da. Vi brukte hoppestrikk og tau i lunsjtrimmen i går. Dette er også noe jeg ønsker å dele med dere: Fashion alert, Missoni Lindex er nå i butikk!  Så til alle dere uten stemplingsur og en sjef pustende i nakken: Løp og kjøp. På toppen av det hele får du EuroBonus-poeng også. JEG ER SÅ GLAD FOR DETTE TILBUDET. Et siste spørsmål stiller jeg meg selv: Hvordan få 20 prosent av alle kjøretøy i Østfold til å bruke fornybar energi innen 2020?

Ha en fin tirsdag. I morgen er en ny dag med nye muligheter. Its time to grab a new day by the cojones.

Om klippekort, rumpetroll og semikolon

Søndag. I går var det lørdag. Dagen før der var det fredag. Da var jeg på konsert. Før jeg dro på konsert gjorde jeg andre ting. For eksempel: Jeg var en tur på Stockmand. Jeg drakk en dobbel latte med soyamelk. Jeg pleier egentlig å drikke grønn te. Jeg gjorde ikke det på fredagen. Grunnen til at jeg ikke trakk grønn te, var at jeg kunne få noe som var enda dyrere gratis. Det var fordi jeg hadde et gratis klipp på klippekortet mitt. Det vil si at jeg tidligere har drukket ni enheter med et eller annet. Sannsynligvis mest grønn te. Men ikke bare. Det tidende klippet er alltid gratis. Noen ganger hender det at jeg sparer på det tiende klippet. Da må jeg begynne på en ny rad på klippekoret. Eller dersom alle radene (det er tre rader), dersom alle radene er klippet opp, da må jeg få et nytt kort. Da er det viktig at jeg ikke kaster det kortet som jeg har et gratis klipp på. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje skal spare opp mange, mange kort med gratis klipp. For eksempel tre kort. Da får jeg ni enheter gratis. Det blir en uke og tre dager med gratis kaffe eller te. Hvis jeg sparer enda flere klipp, blir det enda mer gratis. Det kan bli moro. Det jeg kan gjøre er at jeg kan gi bort gratis klipp i gave til noen. For eksempel i julegave. Eller i bursdag. Jeg tror ikke det er så mange som har gjort det før. Jeg tror det kan gjøre noen glade. Særlig hvis de liker å gå på Stockmand. Det liker jeg. Jeg synes det er fint der. Også har de god kaffe. Og te. Jeg drikker mye grønn te der. Noen ganger, men ikke så ofte drikker jeg også annen te. Jeg tenker av og til at det hadde vært hyggelig om de hadde farge på noen av te-koppene. Særlig hvis det er grønn te i koppen. Grønn te har så lite farge. Den er liksom ikke grønn. Den er på en måte mer blank med litt gul i seg. Gjennomsiktig gul. Liksom. Det synes jeg er litt kjedelig. Det ville vært litt mer gøy hvis koppen hadde hatt farge. Jeg er ikke så sikker på om jeg kunne ønske at den grønne teen var helt grønn. Jeg har drukket ting som er helt grønt. Det pleier å være ting som er veldig sunt. Veldig godt for helsa. Det kan for eksempel være hvetegress eller spirulina. Eller hemp proteinpulver. Alt sammen er veldig bra for kroppen og for helsa. Det er veldig grønt og det smaker veldig vondt. Grønn te er ikke grønn og det smaker bedre enn for eksempel spirulina.

Dette er er et eksempel på tre ting som er grønt og som smaker vondt. En ting som er grønn og som smaker godt. Og en ting som ikke er grønt, men smaker godt. Alt sammen er sunt. Helt til venstre i bildet kan du se deler av en brokkoli. Den er veldig sunn og den er også grønn. På bildet er den pakket inn i plast. Jeg vet ikke om det egentlig er sunt. Jeg tar alltid av plasten og skyller brokkolien før jeg spiser den. Plasten putter jeg blå søppelpose. Brokkolien er økologisk. Jeg pleier å kjøpe økologiske ting. Hvis de har det i butikken. Noen butikker er ikke så gode på sånn. Det er dumt. Til høyre for den økologiske brokkolien kan du se hvetegress. Eller en pakke/ kartong med hvetegress. I pulverform. Det er veldig grønt og veldig sunt. Derfor smaker det vondt, Men det er noen som sier at man må lide for skjønnheten. Det vet jeg mye om. Jeg er veldig flink til å lide for skjønnheten. Det er ofte det ikke hjelper. Ved siden av hvetegress, er spirulina. Jeg tror spirulina er en alge. Jeg synes spirulinapulver er veldig, veldig vondt. Derfor kan jeg ikke drikke spirulinapulver. Jeg bare brekker meg og tenker på rumpetroll. Denne boksen med spirulina er ikke pulver. Det er kapsler med pulver inni. Pulveret er grønt. Kapslene tror jeg er gjennomsiktige. De ser brune ut. Det er nok fordi pulveret som er inni er grønt. Det går greit å svelge kapslene med spirulina. Jeg tar det fordi det er veldig sunt. Det er viktig å være veldig sunn. Ved siden av spirulina har vi hemp protein. Det er også veldig sunt. Det er viktig med proteiner. Proteinpulveret smaker også veldig vondt. Men det er jo kjempe sunt. Derfor drikker jeg det noen ganger. Det er veldig, veldig viktig å være kjempe sunn og skjønn. Helt til høyre og litt bak i bildet, kan man skimte et norgesglass. I det norgesglasset er det havregryn. Havregrynet er ikke grønt. Det synes jeg er greit. Selve pakken til havregrynet er ikke med på bildet. Det er fordi jeg har puttet gryna oppi norgesglasset. Men det er ikke poenget. Poenget er at pakken som havregryna var oppi, den var grønn. Ikke bare grønn, altså. Men mest grønn. Nå tenker du kanskje at jeg tar feil. At pakka med Bjørns havregryn er gul. Det er den også. Den valige pakka er mest gul, men det økologiske, den er grønn. Mine havregryn er selvfølgelig økologiske. Det er fordi det er sunt. Det er veldig, veldig viktig.

 

Jeg blir veldig kvalm av spirulina. Når jeg tenker på det, brekker jeg meg. Derfor vil jeg helst ikke tenke på det. Noen ganger tenker jeg på rumpetroll når jeg tenker på spirulina. Det er fordi jeg tenker på alger. Når jeg tenker på alger, tenker jeg også på rumpetroll. Da jeg var liten, hentet vi rompetroll i et vann. Vi hadde de på skolen. Den som var ordenselev måtte passe på at småtrolla hadde det bra. Jeg vet ikke helt hvorfor vi hadde dem, og hva som skjedde med dem etter vi hadde hatt dem. Jeg kan ikke så mye om rumpetroll. Jeg synes det er greit. Helt Ok liksom. Jeg tror ikke rumpetroll heter rumpetroll på ordentlig. Men jeg vet ikke hva de heter. De har sikker et navn som kommer fra latin. Eller fra gammel gresk. Det er mange navn som kommer fra andre språk. Ofte fra språk som er gamle.

Jeg var ikke bare på Stocmand og på konsert på fredag. Jeg var også en tur på Lundetangen. Lundetangen er et utested i Skien. Der selger de både øl og vin og andre ting. Jeg tror ikke man får den tiende enheten gratis på Lundetangen. Jeg tror ikke jeg har drukket ti enheter på Lundetangen på en kveld. I så fall husker jeg det ikke. Jeg var ikke alene på Lundetangen på fredag. Eller på lørdag. Det ble lørdag da jeg var der. Det er fordi klokka ble over tolv på natta. Det var mange andre mennesker på Lundetangen. For eksempel Kine. Jeg hadde også vært sammen med Kine på konsert. Vi satt sammen med noen andre som jeg også vet hvem er. Der diskuterte vi også språk. Ikke rumpetroll. Jeg tenkte hverken på spirulina eller alger da, derfor tenkte jeg heller ikke på rumpetroll. Jeg tenkte på semikolon. Semikolon er litt vanskelig. Ikke alltid like lett å skjønne seg på. Vi snakket med en som kan semikolon veldig godt. Han sa at han kunne snakke om semikolon i over en halv time. Det synes jeg er fint. Noen kan veldig mye om veldig rare ting. Jeg tror også at han kan mye om Ibsen. Det kan jeg like. Og det gjør jeg. Det er ganske lenge å snakke om semikolon i en halv time. Jeg tror ikke han gjorde det. Jeg husker ikke så mye. Det hadde begynt å bli veldig lørdag da vi snakket om semikolon. Jeg snakket også med andre. Om andre ting enn semikolon. Jeg var også på nachspiel. Det var rart. Jeg pleier ikke å være på det. Da jeg kom hjem. Sammen med Kine. Da leste vi om semikolon.

Dette bildet viser side 33 av en bok. Boka heter «Skriveregler». Boka er skrevet av Finn-Erik Vinje. Den er gjennomgått av språkrådet og det er ny utgave av 2009. Jeg tror reglene for semikolon er de samme som de var i 2009. Derfor er jeg ikke så bekymra for at boka ikke er fra 2012. Det står ikke bare om semikolon i denne boka. Det står også om ganske mange andre tegn. For eksempel punktum, spørsmålstegn, utropstegn og komma. Dette er tegn jeg bruker mye oftere enn semikolon. Jeg bruker også kolon mye oftere. Dette fotografiet har jeg tatt for å illustrere at jeg leste om semikolon for Kine. Jeg har ikke noe blide av at Kine sover på sofaen. Det kan dere bare forestille dere. Det sto også et stort glass med vann på det bordet som er ved siden av sofaen min. Kine hadde drukket vann av det glasset. Det var nok lurt. Da jeg var ferdig med å lese høyt om semikolon, fikk jeg Kine til å bytte plass fra sofaen til en seng. Det er mye hyggeligere å våkne opp i en seng. Men selv om man våkner opp i en seng, må det nødvendigvis ikke være hyggelig. Hvis det var veldig hyggelig dagen før, er det ofte ikke så hyggelig dagen etter. Det er litt dumt. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er lov til å ta bilde av en tekst og så publisere det på denne måten. Jeg er usikker på om Finn-Eirik vil bli sint på meg, dersom han ser at jeg har fotografert boka hans. Jeg håper ikke det. Det er gjort i beste mening. Jeg vil bare at folk skal bli glad i semikolon.

Jeg tror ikke det er så vanlig å lese om semikolon veldig tidlig på lørdagsmorgen. Jeg tror at Kine sovnet når jeg leste om semikolon. Det var greit for meg. Jeg tok meg ikke nær av deg. Det er ikke så veldig morsomt med semikolon. Det er mye som er morsomt når man har drukket. For eksempel alkohol. Når man har drukket alkohol. Semikolon er ikke nødvendigvis en av de tingene som er morsomt når man har drukket alkohol. Det er ikke alltid det er morsomt uten alkohol heller.

Nå er det søndag. Nå baker jeg kake. Jeg bakte også kake på torsdag. Det hjelper å bake. Jeg vet ikke hvorfor jeg baker i dag. Jeg har egentlig ikke noe det skal hjelpe på. Det er heller ikke noen grunn til at jeg baker. Ingen anledning liksom. Ikke har jeg så veldig lyst på kake heller. Men jeg synes det er fint å bake. Jeg kommer nok til å gi bort ganske mye kake. Det liker jeg. Det er gulrotkake. Jeg liker det. Det er ikke så ofte jeg har bakt det. Egentlig vet jeg ikke om jeg er så veldig flink til å bake akkurat den kaka. Men det hjelper å øve. Øvelse gjør mester. Bakemester Junipuni.

Om å være edru på Spriten. Litt om en kake. En konsert og nøkler som blir borte.

I går bakte jeg kake. Jeg gjorde også mye annet i går. For eksempel var jeg i svømmehallen klokka 06.30. Der svømte jeg. Jeg svømte mange ganger fram og tilbake i bassenget. Jeg hadde veldig mye å tenke på da jeg svømte, derfor telte jeg ikke hvor mange ganger jeg svømte fram og tilbake. Jeg antar at jeg svømte 1000 meter. Det tror jeg fordi jeg svømte i ca en halv time. Jeg pleier å svømme 1000 meter på den tiden. Det vet jeg fordi jeg av og til teller hvor mange ganger jeg svømmer fram og tilbake. Jeg teller runder eller omganger, eller hva man nå kaller det, når jeg ikke har annet å tenke på. I går hadde jeg annet å tenke på. Jeg husker ikke hva jeg tenkte på. Det er fint å svømme. Noe av det som er så fint med å svømme, er at det er kjedelig. Kjempe kjedelig. Det er nesten ingen ting som er kjedeligere enn å svømme. Særlig hvis du bare svømmer sånn vanlig svømming. Sånn brystsvømming. Hvis du bare svømmer sånn. Da er det kjempe kjedelig. Eller for å si det enda sterkere, da er det helt utrolig kjempe kjedelig. Jeg svømmer bare sånn. Det er ikke nok med at det bare er kjedelig. Det er også ensomt. Helt utrolig kjempe ensomt. Helt utrolig kjempe ensomt og kjedelig på en gang. Svømming er langsomt. Hvis du ikke svømmer fort. Svømming går langsomt, det er ensomt, kjedelig og usosialt. Svømming er ikke fotball, håndball, volleyball eller sprangridning. Svømming er veldig, veldig lite spennende. Det er lite som er så uinteressant som svømming. Svømming er idretten for de deprimerte. Svømming er for de deprimerte, de sjenerte og de usosiale. Svømming er praktisk når man er deprimert, særlig svømming i klorbasseng. Det som er så praktisk, eller så fint, er at det er helt legitimt å ha røde og såre øyne når du er ferdig med å svømme. Alle har det. Også de som ikke gråter. Vi kan kalle det klorøyne. Det er veldig normalt. Alle får klorøyne når de har badet i klorvann. Også de som bruker svømmebriller. De tror liksom at de ikke får det. Det er feil. De får klorøyne med brilleavtrykk rundt øynene som sitter fast i ansiktet lenge etter at de er ferdig med å svømme. Det er ikke pent. Svømming er farlig. Du kan drukne av å svømme. Det er en av grunnene til at svømming er en aktivitet for de deprimerte. Svømming er ensomt, kjedelig, langsomt, usosialt og farlig. Jeg elsker å svømme! Jeg elsker de langsomme, kjedelige bevegelsene. Jeg blir lykkelig av å være ensom og deprimert sammen med andre som også har røde øyne. Jo kjedeligere det er, desto bedre. Kjedsomhet fører til kreativitet. Noen ganger er jeg kreativ. Av og til. Av og til og noen ganger. En gang i blant. Hvis jeg ikke er kreativ, og jeg trenger å være det, da svømmer jeg. Det hender jeg svømmer av andre grunner også. Jeg er ikke alltid deprimert heller. Det er fint. Helt greit og OK liksom. Jeg har ikke bilde av meg selv i svømmehallen. Men jeg hvis du ønsker å lese mer om åpningstidene osv. til stedet der jeg svømmer, kan du klikke deg inn her:

http://www.skienfritidspark.no/badeland

Jeg kan godt skrive når badet åpner og stenger. Jeg kan også skrive om de ulike bassengene. Og om velværeavdelingen. Jeg tenker at det kan være interessant for noen å vite det. Derfor har jeg valgt ikke å skrive om det. Det er helt bevisst. De som synes det er interessant, henvises til hjemmesiden til Skien fritidspark. Det er en helt grei side.

Jeg tenkte ikke på å bake kake da jeg svømte i går. Jeg tenkte på andre ting. Ting jeg ikke husker lenger. Jeg tenkte på mange ting i går. For eksempel var jeg på skolen. Da tenkte jeg mye. Både korte og lange tanker. Det var fint. Jeg tenkte også at jeg skulle fotografere det fine treet på vei til Bø. Det ble med tanken. Men tanken var god. Jeg fikk fotografert andre ting i går. Andre ting og mennesker. Mest mennesker og ikke så mange ting. Faktisk. Fotograferte også litt kake. Også fotograferte jeg litt konsert. Det er ganske fint og litt morsomt å skrive fotograferte. Det er mye morsommere å skrive fotografi enn bilde. Her er et fotografi av litt kake:

Dette er et fotografi av en kake. Kaken er skåret opp. Det er derfor ikke en hel kake du ser på bildet. Jeg mener fotografiet. Det er sjokoladebrownies med peanøtter. Bitene er ikke så veldig fine. Det er fordi de var vanskelige å skjære opp. De ville nok stå litt lenger i ovnen. Men det ville ikke jeg. Jeg fikk viljen min. Det er normalt at mennesker vinner over kaker. Jeg vant. Det ble veldig klissete kakestykker. Men kliss er også godt. Og godt er det.

Det hjelper ofte å bake. Det er forskjellig hva det kan hjelpe mot. Eller for. I går var jeg litt irritert. Veldig egentlig. Nesten litt på kanten til å bli sint. Dersom du var psykolog eller et eller annet annet menneske som kan noe om sånn, ville du lagt begge hendene dine på skuldrene mine og sagt: «Juni, senk skuldrene dine nå. Trekk pusten dypt inn. Pust i firkant. Mindfullness, Juni. Yoga, Juni. Meditasjon, Juni.» Pusting er kjedelig når man er sint. Det er nesten like kjedelig som å svømme. Du blir ikke nødvendigvis glad av å puste. Du blir glad av kake. Derfor hjelper det å bake. I går bakte jeg kake, og da ble jeg glad. Det var ikke bare jeg som ble glad. Jeg ga bort kake til andre også. De ble glade. Noen var kanskje glade fra før. Det vet jeg ikke egentlig. Derfor er det litt vanskelig å konkludere med hvor glade de egentlig ble for å få kake. Det ville vært dumt hvis de ble mindre glade av å få kake av meg.

Vet dere hva?!! Spørsmålstegn. Utropstegn. Utropstegn. Vet dere hvem som fikk kake av meg i går. Helt seriøst og på ordentlig. Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg ga faktisk bort kake til en kjendis. Eller to kjendiser. I alle fall dersom kultursjefen i Skien kommune er en kjendis. Men han mest kjente av de to, han er veldig kjent fra en reklamefilm for ost. Han heter Bugge, og han fikk kake av meg i går. Bugge er ikke bare glad i ost. Han er også flink til å spille på piano. Og på flygel. Her kan du se alle tre. Bugge. Flygel. Ost. :

http://www.reklamefilmer.com/tv-reklame/385/Helt_egen_smak/

Denne reklamefilmen er litt gammel. Jeg har et fotografi, eller bilde, av Bugge og ost, som er nyere. Det kommer her:

Her ser du Bugge med en pakke Jarlsbergost. Osten hadde han fått fra Astrid Borchgervink Lund. Hun snakket edruelig sammen med Bugge og Ragnar. De snakket om musikk. Ragnar er han som er kultursjef i Skien. Han heter Nilsen til etternavn. Eller Nilssen. Jeg er ikke sikker på om det er med en eller to s. Jeg tror egentlig det er med to. Han er med på fotografiet men bare litt. Du kan se halve Ragnar Nilssen, kultursjef i Skien kommune helt til venstre på fotografiet. De snakket mest om musikk og ikke egentlig så mye om ost. Men det var litt gøy med den osten. Du kan se at hun som heter Astrid gjorde seg litt til da jeg fotograferte. Det gjorde seg. De hadde det nok veldig gøy. Det er ofte gøy med ost og vin. De hadde vin i glassene sine. Hvit vin.

Jeg har også et fotografi av Bugge og flygel. Bugge spilte konsert på akkurat det flygelet. Fotografiet kommer her:

Her kan du se Bugge sammen med et flygel. Flygelet spiller han på. I bakgrunnen ser du kunst. Kunst kan være så mangt. Denne kunsten har mange farger. Den kunsten som er i bakgrunnen. Den kunsten som er musikk (du kan ikke høre den nå, fordi dette er et fotografi), den har mange toner. På dette fotografiet kan det nesten se ut som om Bugge drømmer. Han ser av og til slik ut på fotografier. Jeg synes det er fint.

Jeg er ikke egentlig helt sikker på om Ragnar, Astrid og Bugge faktisk smakte på kaka. Jeg var edru og solgte alkohol i baren på Spriten Kunsthall under arrangementet Edruelige samtaler. Jeg solgte alkohol og jeg ga bort kake. Man blir ofte glad av alkohol. Når man også får kake, kan det hende at man blir kjempe glad. Det synes jeg er fint. Jeg håper at mange ble kjempe glade. Det var en som var kjempe glad først. Men så var han ikke så glad lenger. Det var ikke fordi han ikke hadde fått alkohol. Eller kake. Det var fordi han hadde mistet nøkkelen til sykkelen sin. Det var dumt. Og rart. Vi kunne ikke finne den noen steder. Det er ofte sånn. Sånn at ting man mister blir borte. Det kan hende det hjelper å bake.

Litt om Ibsen og veldig lite om Grotowski

Ikke bli redd dersom du ikke vet hvem Grotowski er. Det er bare et få tall av dere som leser dette som vet hvem han er. Eller var. På den annen siden kan det være at majoriteten av dere som leser dette vet hvem han er. Eller var. Dersom jeg skal være korrekt. Han lever med andre ord ikke lenger. Grunnen til at jeg frykter at majoriteten av dere som leser dette vet hvem Grotowski er, er at dere er som meg. Dere tenker på teater (for de av dere som har lest «Stille dager i Mixingpart» av Erlens Lo, er det kanskje litt morsomt at jeg skriver at jeg tenker på teater). Men jeg tenker faktisk mye på teater. Jeg synes teater er interessant. Nå skal jo jeg ikke skrive så mye om interessante ting, men det er jo ikke sikkert at alle synes at teater er interessant. Eller at jeg synes at teater er interessant. Jeg skal ikke skrive så mye mer om Grotowski nå. Kommer litt tilbake til ham senere.

Nå skal jeg skrive litt om Ibsen. I dag har jeg tenkt ganske mye på Ibsen. Jeg synes det er fint med Ibsen. Jeg har tidligere skrevet at jeg liker å snakke om Ibsen. Det er fordi jeg av og til har en jobb som innebærer å snakke om Ibsen. Da er det fint at man liker å snakke om han. Det er fint å jobbe med ting man synes er fint. Jeg kan ganske mye om Ibsen. Mer enn mange andre kan. Det kan være lurt å kunne noe om Ibsen. Særlig hvis man skal spille TP eller andre kunnskapsspill. På spørsmål som handler om litteratur, er svaret ofte Ibsen. Eller Bjørnson. Eller Kielland. Eller Lie. Noen ganger er det også Hamsun, selv om han ikke var så stor liksom. Jeg liker Hamsun også. Ibsen var stor. Ikke av vekst, vel og merke. Det er også noe jeg vet. Han var 161 cm. Unyttig kunnskap tenker du. Kanskje det. Men bra kult da liksom. Bra kult å kunne svare dersom noen spør. Hvor høy var Ibsen? Jo, han var 161 cm. Han var mye lavere enn meg. Jeg er 176,5 cm. Jeg vet ikke hvor høy de ulike statuene som finnes av Ibsen er. Mange er høyere enn 161 cm. Noen er nok også lavere. Jeg vet heller ikke hvor mange statuer det finnes av Ibsen. Jeg tror det er mange. I Skien har vi iallefall en statue av Ibsen som jeg tror er høyere enn 161 cm. Den står i en park. Statuer gjør ofte det. Jeg har ikke noe bilde av den. Eller det vil si, jeg har et bilde av den, men bilde viser ikke hele Henrik. Det er dumt. Men jeg har et annet bilde av noe som ikke er en statue, men det er på en måte en statue. Eller et slags relieff, eller et eller annet. Det er heller ikke Ibsen. Her kommer det:

Dette bilde er fra Polen. Det er ikke Henrik Ibsen. Jeg tror ikke Henrik var i Polen noen gang. Han var i veldig mange andre land. Han var i andre land i 27 år. Han bodde også i Snipetorp gata nr. 27. Jeg er usikker på om tallet 27 går igjen i diktningen hans. Jeg tror ikke det har blitt forsket på. Jeg tror det er tilfeldig dette med tallet 27. Bilde viser et bilde eller et slags merke som skal fortelle oss at Grotowski bodde der. Eller jeg tror ikke han bodde der egentlig. Jeg tror bare han hadde sitt teaterlaboratorium der. Personen på bildet skal forestille Grotowski selv. Eller Jerzego Grotowakiwgo, som han heter her. I Polen bytter de på en måte navn og skrivemåte på navnet sitt hele tiden. Det er veldig slitsomt. Jeg velger å skrive Grotowski. Man kan også skrive Grotowskij. Eller Grotowskiego, som det står her. Det Ibsen og Grotowski hadde til felles, var at de tenkte på teater. De hadde nok flere andre ting til felles også.

Det er litt rart at jeg bor i Norge. Og til og med i Skien. Og at jeg ikke har bilde av Henrik Ibsen. Men jeg ser han nesten hver dag, så jeg trenger liksom ikke bilde. Da er det mer stas å ha bilde av Grotowski. I Skien liker vi Henrik Ibsen veldig mye. Vi vil helst at alt skal hete noe med Ibsen. Det er mange ting og steder her i Skien som heter noe med Ibsen. For eksempel Teater Ibsen. De spiller ikke bare Ibsen på teater Ibsen. Men det gjør ikke noe. Vi har Ibsenhuset. Det er et kulturhus. De spiller ikke bare Ibsen der heller. De har også konserter. Noen ganger i foajeen og andre ganger i noen av salene. De salene har navn som er tatt fra Ibsens diktning. Vi har blant annet Dovergubbenshall, Peer Gynt salen, Terje Vigen. Det er også flere mindre rom, som vi ikke egentlig kan kalle saler.De har også navn som er relatert til Ibsen. For eksempel Eyolf og Hedda. Jeg tror ikke de har en sal som heter Hedvig. Men vi har to skulpturer i Skien. Vi har mange skulpturer i Skien. Men to av de heter Hedvig og Eyolf. Det er to karakterer fra to ulike skuespill. Vildanden og Lille Eyolf. Jeg har faktisk bilde av dem. Det er ikke fra Polen. Bilde kommer her:

På dette bilde holder Hedvig en pistol i hånda. Det kan se ut som om hun er i ferd med å skyte vildanden. Det er hun også. På dette bilde. I virkeligheten skyter hun ikke vildanden. Hun skyter seg selv. Men egentlig er ikke det i virkeligheten. Det er i skuespillet. Vildanden. Men i virkeligheten, sånn på ordentlig, har ikke Hedvig en pistol i hånda. Altså, skulpturen av Hedvig har ikke en pistol i hånda. På bilde kan det se ut som om hun har det. Det er fordi hun har det. Jeg har laget en pistol som jeg har festen i hånda hennes. Det ser veldig ekte ut. Det er flere år siden jeg gjorde det. Det var på en måte et kunstprosjekt. Vi hadde om stedsspesifikk kunst på skolen. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom Hedvig hadde skutt Vildanden. Nesten helt bakerst til venstre kan du se litt mer enn halvparten av Henrik Ibsen. Det var den statuen jeg refererte til over. Den som jeg tror er høyere enn 161 cm. Parken som statuen står i, heter Ibsenparken. Bak parken ligger Festiviteten. Før var det holdt Teater Ibsen til der. Det gjør de ikke lenger. Vi har også en trapp her i Skien. Den heter Ibsen trappa. Den er veldig lang. Derfor har man skrevet flere av Ibsens replikker på trappetrinnene. Det er fordi de som går i trappa skal få kjennskap til Ibsens dramatikk når de må ta pustepauser på vei opp. Replikkene får ikke samme funksjon når man går ned trappa. Da må man i så fall stoppe opp og snu seg for å lese. Jeg tror ikke det er så mange som gjør det. Jeg gjør det ikke, og det er helt greit. Jeg vet heller ikke hvor mange trappetrinn trappa har. Men det er mange. Dette er forresten det bildet jeg skrev om tidligere, det som bare viste halve Henrik Ibsen. Heldigvis viser det hele Hedvig. Før hun skjøt seg.

Jeg har også et bilde av Lille Eyolf. Det kommer her:

Her ser du lille Eyolf. Han har en livbøye rundt halsen. Det er for at han ikke skal drukne. I virkeligheten. I virkeligheten i skuespillet, har han ingen livbøye. Derfor drukner han. Nå kan han ikke drukne. Skulpturen av Lille Eyolf har heller ingen livbøye på ordentlig. Det er jeg som har laget den. Tenk om han ikke hadde druknet. Det var lumpent gjort av Henrik å la Lille Eyolf drukne. Han hadde ikke gjort noe galt. Ibsen gjorde av og til lumpne ting mot karakterene sine. Bak Lille Eyolf kan du se Hedvig. Du kan også se Vildanden. Du kan ikke se en hund. Det kan du i virkeligheten. Hedvig har ikke pistol på dette bilde.

Nå har jeg skrevet litt om at det er mange ting i Skien som heter noe med Ibsen. Jeg synes det er helt greit. Det er ikke alle som synes det. Det er noen som er litt lei av Ibsen. Noen synes også at Ibsen er veldig, veldig, veldig viktig, og at vi ALDRI må tulle med Ibsen. Dersom de noen. Eller den noen. Hvem som helst. Dersom det er noen som synes noen gjør noe upassende i Ibsens navn, da burde den personen skrive leserinnlegg i avisa. Helst mange ganger. Det kan hjelpe vedkommende til å få ut litt frustrasjon. Det hjelper ofte å skrive.

I dag har jeg på en måte jobbet litt med Ibsen. Eller det er ikke helt korrekt. Jeg har jobbet litt med å forberede meg til å jobb litt med Ibsen i morgen. Skal jo ikke akkurat jobbe med Ibsen, egentlig. Det er noe som heter Peer Gyntiaden. Jeg skal ikke skrive noe særlig mer om det. Det handler ikke så mye om Ibsen. Det handler mer om idrett. Og om folkehelse, liksom. Det er veldig inn fortiden. Dette med folkehelse. Ibsen har skrevet et stykke som heter «En Folkefiende». Det handler på sett og vis litt om folk og om helse. Ibsen er alltid aktuell.

Jeg har ikke begynt å strikke på te-ryggsekken enda. Dersom noen skulle komme til å lure på det. Jeg har heller ikke drukket kaffe av den store gule koppen. Den som jeg drikker kaffe av når jeg er hos mamma. Men jeg har drukket kaffe i dag. To kopper. To kopper kaffe av en svart kopp. På kafé. Ikke på Stocmand. Jeg har vært på Stockmand i dag også. Da drakk jeg grønn te. Koppen var hvit. De har bare hvite kopper på Stockmand. De har også bare gjennomsiktige glass. Jeg tør ikke si hvilken kafé jeg drakk kaffe på. Derfor sier jeg det ikke. Det synes jeg egentlig er helt greit. Jeg kan dele mye med dere, men ikke alt.

 

Om te og strikking.

Jeg er hjemme. Det er fint. Ikke at det ikke var fint å være en uke i huset til mamma. Jeg kommer nok til å savne den stor gule koppen. Den jeg har skrevet om så mange ganger før. Den jeg har drukket kaffe av. Her hjemme drikker jeg ikke kaffe. Jeg drikker nesten alltid te. Jeg har mange forskjellige typer te. Både i løsvekt og i pose. Men ikke i sekk. Noen ganger har jeg te i en ryggsekk. Det er som regel når jeg skal på tur. Det er forskjellige måter man kan ha te i en ryggsekk på. Jeg kommer ikke til å utbrodere det noe mer. Jeg kommer heller ikke til å brodere det. Det er mulig at jeg kommer til å strikke en ryggsekk. Da skal jeg ha et egent rom til te. Det er noe som heter te-bag. Jeg tror ikke det er noe som heter te-ryggsekk. Jeg liker å være først. Jeg synes på mange måter at det er fint. Derfor skal jeg være den første til å lage en te-ryggsekk. Eller en ryggsekk med en egen lomme til te. Kanskje til og med to lommer. En til å ha te-poser i og en til å ha en termos med varmt vann i. Eventuelt kan jeg droppe å lage en egen lomme til te-posene. Kun lage en lomme til termosen. Da må jeg i så fall huske å putte te oppi termosen, slik at det ikke bare er varmt vann. Det smaker ikke like godt som te. Jeg tror det kan bli fint å strikke en ryggsekk. Det har jeg ikke gjort før. Det er fint å gjøre nye ting. Ryggsekk er praktisk. Det er bedre for ryggen med ryggsekk, enn med skulderveske. Men det er mer praktisk med vesker. Det er ofte veldig slitsomt, for ikke å snakke om tungvindt å måtte ta av seg ryggsekken bare for å finne fram lommeboka, eventuelt nøkler. Da er det lettere med en skulderveske. Man må bare passe på at veska ikke er for stor, for da blir det igjen veldig vanskelig å finne ting i den. Det er et typisk jenteproblem. Derfor er det lurt å ha en veske med flere rom. Noen av mine vesker har det. Jeg må ærlig innrømme at det ikke er så veldig ofte jeg går med ryggsekk. Men siden jeg nå skal strikke en ryggsekk, så kommer jeg kanskje til å begynne å gå med ryggsekk. På ryggen. Det kan bli fint. Hvis det er en fin ryggsekk. Det er også fint hvis ryggsekken bare er helt grei. Jeg har lært at man ikke skal stille for høye krav til seg selv. Jeg har jo tross alt aldri strikket en ryggsekk før. Hvis ryggsekken blir grei er det ok. Da skal jeg gå med den. Jeg har ikke så mange bilder av ryggsekker. Men jeg har noen. De er fra Polen. Her kommer et:

Dette bilde er tatt i Polen. Ryggsekken på bildet tilhører ikke meg. Den tilhører Kristian, men vi kaller ham bare for Billy. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er også Billy som har ryggsekken på seg. Bak Billy er det er tog. Bildet er tatt på en tog stasjon i Polen. Jeg tror det er jeg som er fotograf. Jeg har beskåret bildet litt. Det var egentlig flere personer med på bildet. De heter: Linn og Ingvild. Linn står nærmest Billy. Bak henne står det en trillekoffert på bakken. Eller perrongen. Ingvild står igjen ved siden av Linn. Hun har en skulderveske på seg. Eller muligens et nett. Men det kan ikke dere se. Det viktigste her er ryggsekken. Selv om den ikke er stikket.

 

Men hvis det snør, da kommer jeg ikke til å gå med den. Ryggsekken. Det er det som er så dumt med ting som er strikka i ull. Når det snør (særlig kram, våt og tung snø), da kommer det ofte store våte klatter på plagget du har strikket (i dette tilfellet ryggsekken). Det er ikke fint, og det er heller ikke praktisk. Jeg har mange strikka plagg, men når det snør, da pleier jeg å ta en jakke, eller eventuelt noe annet som ikke er av ull, utenpå det jeg har på som er av ull. Det er lurt. De fleste gjør det. Det blir noe annet med ryggsekken. Det er ikke så mange ting å ha utenpå ryggsekken. Eller, det finnes jo slike trekk man kan tre over ryggsekken. Men jeg tror ikke min strikka ryggsekk kommer til å kle det. Ikke det at jeg burde bry meg om det. Jeg bryr meg jo ikke om mote. Men siden det alt finnes slike trekk som man kan trekke over ryggsekken, da er det kanskje moderne, og da burde ikke jeg bruke det. Selv om det er praktisk. Jeg må nok droppe å gå med strikka ryggsekk de dagene det snør veldig mye. Jeg må også passe på så jeg ikke setter den fra meg i snøen. Det kan bli litt vanskelig, i og med at jeg sikkert trenger å sette den fra meg av og til. Særlig dersom jeg er ute på tur, skal raste, sette meg ned for å drikke den teen som jeg har i sekken. Den som er så heldig at den har fått et egnet rom. Da må jeg passe på så jeg setter ryggsekken oppå noe som ikke er snø. Jeg vet ikke hva det kan være, for jeg har enda ikke planlagt hvor og når jeg skal på tur med ryggsekken. Ryggsekker kan også brukes som hodeputer. Her er et eksempel fra Polen:

Dette er også Billy. Jeg tror bilde er tatt samme dag som det andre bildet. Dette bildet er også tatt i Polen. Man kan se at Billy har på seg de samme klærne på dette bildet som på det andre. Derfor tror jeg det er tatt på samme dag. Det interessante med dette bildet. Eller motivet. Er at ryggsekken ikke er på ryggen. Den er på bakken. Under hodet til Billy. Siden det ikke var snø i Polen denne dagen, går det helt fint å bruke en ryggsekk til hodepute. Det kan være praktisk dersom det ikke er snø. Da blir det mye mykere for hodet å hvile. Hvis det er snø, vil sekken bli våt. Om det er en strikket sekk, vil den i tillegg få snøklatter på seg. Men dersom du trenger å hvile når det er snø, trenger du ikke å bruke ryggsekken som pute. Du kan lage en pute av snø. Det kan være det blir litt kjølig. Derfor er det lurt med lue. Det kan jeg også strikke.

Jeg har ikke helt bestemt meg for hvordan ryggsekken min skal se ut. Jeg vet heller ikke når jeg skal strikke den. Det hender at jeg også gjør andre ting enn å strikke. Det kan være fint. Det kan hende at jeg får lyst til å legge ut et bilde av ryggsekken når jeg har strikket den. Dersom den blir fin. Eller grei nok.

 

Innlegget under er i rart format.

Dette innlegget er kort. Det korteste til nå. Det er bare for å si at innlegget som er under er skrevet i et litt rart format. Det er ikke meningen. Det bare ble sånn. Men jeg synes det er greit. Derfor vil jeg ikke forandre det tilbake. Selv om forandring av og til fryder.

Det er heller ikke bilde på dette innlegget. Men det er det på innlegget under. Ikke med en gang, men ganske langt nede. Bilde handler både om Polen og om mat.

Har laget middag til frokost, men ikke spist den enda.

I dag våknet jeg før kl. 07.00. Selv om det er søndag i dag. Selv om jeg var ute i går. Ikke ute i den forstand at jeg var ute på tur i skogen. Eller i byen. Jeg var forsåvidt ute en tur i byen i går også. Sammen med lillebror. Vi spiste lunsj i byen. Det var en veldig lang kø på den kafeen vi var på. Den var så lang at jeg ikke orker å skrive om det. Det vil ta veldig lang tid dersom jeg skal beskrive både lengden og følelsen av å stå i en så lang kø på en lørdag på en kafé i Skien sentrum for å få en porsjon med mexikansk suppe med ost og rømme og nachos chips så jeg skriver ikke noe mer om den saken eller følelsen og frustrasjonen for ikke å snakke om rastløsheten og irritasjonen man føler når køen ikke beveger seg og når folk ombestemmer seg midt i bestillingen sin og jeg er tørst og lillebror kjeder seg. Dersom jeg skulle gått mer inn i detaljene og følelsene mine knyttet til dette, og dersom jeg hadde skrevet det på samme måte som setningen over, ville det blitt en veldig lang setning. Enda lenger enn den jeg allerede har skrevet. Det er ikke greit. Og det blir ikke fint. Punktum. Finale. Nei, med ute mener jeg ikke ute på tur i byen eller i skogen, jeg mener ute på byen. Det er en forskjell på å være ute i byen og ute på byen. På byen innebærer ofte inntak av alkohol. Og når man er på byen er det ofte på kvelden. Eller om kvelden. Eller natta. Man kan også være i byen på natta. Men jeg føler at det er riktigere å skrive på byen. Det er nok valgfritt. Heldigvis. Det er fint med alt som er valgfritt. Jeg var riktignok ikke så veldig på byen. Dvs. jeg drakk ikke så mye alkohol. Dersom du synes det er interessant, kan jeg fortelle at jeg kun drakk et glass vin. Det var kl. 19.45. Derfor synes jeg det var greit å kjøre bil da jeg skulle hjem. Da var klokka blitt ca. 00.00. Da er det greit. Ok liksom. Jeg ville ikke kjørt bil dersom jeg hadde drukket mer. Eller dersom jeg bare hadde drukket et glass, men klokka ikke hadde rukket å bli å mye som ca. 00.00. Siden jeg dro hjem rundt 00.00, betyr det at jeg ikke var så veldig ute på byen. Jeg var ute. Og det var fint. Og hyggelig. Noen tenker kanskje at jeg ikke hadde det hyggelig fordi jeg reiste hjem kl 00.00. Det stemmer ikke. Jeg reiste hjem fordi jeg var sulten. Og litt trøtt. Det skal man ta hensyn til. Ellers kan man begynne å tenke korte. Eller lange tanker. Det er ikke bra for hjernen. Det skrev jeg om i forrige innlegg. Uansett grunn, så våknet jeg klokka 07.00. Da drakk jeg et glass vann. Jeg bor fortsatt hjemme i huset til mamma. Der passer jeg lillebroren min. Jeg har skrevet litt om at jeg har drukket kaffe av en stor gul kopp. Med melk. Som jeg har varmet i en kjele (ikke kaffen, men melka). Mamma er veldig glad i farger. Og i hvitt. Veggene i huset er hvite. Alle sammen. Og det er mange vegger i dette huset. Noe av grunnen til det, er at huset har mange rom. Men det finnes også ting i andre farger. Blant annet kopper og glass. Også ganske mange av klærne til mamma har farger. Det liker jeg. Jeg har også klær med mange farger. Selv om jeg kanskje går mest i jordfarger for tiden, er jeg veldig glad i turkis. For eksempel. Da jeg drakk vann i dag klokka 07.00, drakk jeg av et glass som var blått. Jeg liker egentlig de glassa ganske godt. I tillegg til at de er blå, er de også gode å drikke av. Det er en viktig egenskap hos glass. Det at de er gode å drikke av. Det er ikke så vanlig å prøvedrikke av glass i butikken. Før du kjøper dem. Jeg har aldri gjort det. Selv om jeg har gjort mye rart.Jeg ser at jeg har skrevet feil. Det er ikke alle veggene som er hvite her i huset. Den ene kortveggen i stua oppe. Den er grå. Det er også stolene og gulvteppet, noen av putene og sofaen. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er ikke så veldig kjedelig. Det er fordi de har litt ulik gråfarge. Hvitfargen på veggene er lik over hele huset. Jeg ble litt trøtt igjen etter at jeg hadde drukket vann av glasset. Glasset som både var blått og godt å drikke av. Derfor la jeg meg igjen. Da jeg sto opp igjen (da var klokka ca. 10.00). Da gjorde jeg noe du kanskje synes er litt rart. Jeg lagde middag. Jeg lagde middag til frokost. Jeg spiste den ikke. Jeg spiste knekkebrød med leverpostei til frokost. Men jeg lagde også middag når jeg lagde frokost. Men middagen skal jeg spare til middag. Den skal med andre ord ikke spises før den tiden man vanligvis spiser middag. Jeg har tenkt å vente til boren min kommer hjem. Det er kjedelig å spise middag alene. Skrekk og gru. Utropstegn. Utropstegn. !! Det ser ut som om jeg blogger. Eller skriver om mat. Som om det er noe jeg tenker på ofte. Noe som inngår i mine korte. Eller lange setninger. Det er nesten på grensen til å bli interessant. Det er nesten på kanten til å blogge, eller skrive om mote. Eller sminke. Eller kanskje trening. Det er skummelt, og ikke så fint. Men Ok, jeg innser at middag til frokost akkurat har blitt et tema i dette innlegget. Og det får være greit. Det jeg egentlig ønsker å formidle er at det kan være greit. Og nesten litt lurt å lage middag til frokost. Da er man ferdig med det. Men det er også mulig at det kan oppstå problemer og vanskeligheter med det. Det kan for eksempel være slik at man da går å tenker på den middagen hele dagen. Det kan være slitsomt. Og det er ikke sikkert det er så godt for hjernen. Jeg har ingen bilder av middagen jeg har laget. Men jeg har et bilde av polsk mat. Det kommer her

 

 

Dette er en reklame for pølser i Polen. Jeg har ikke spist pølser i Polen. Men jeg har spist mye annet i Polen. Blant annet pannekaker. Jeg har også spist biff, salat, pasta og mye, mye mer som jeg ikke husker nå. Ikke sist, men sist gang jeg var i Polen. Da spiste jeg Sushi ganske mange ganger. På Sushi Planet i Wroclaw har de veldig god Sushi. Det er mulig de har god Sushi andre steder også. Det kan jeg ikke svare på. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg har skrevet sushi med stor S de fleste steder. Som om Sushi var et egenavn. Som om jeg spiste sushien Sushi, liksom. Bildet viser også Guro og Ingvild som viser oss polske pølser. Det er ikke så lett å se at det dem, fordi de står helt nedert i bildet, og det er ganske mørtk der.

Jeg er fullstendig klar over at det ser litt rart ut at innlegget er skrevet på den måten det er. Det bare ble sånn da jeg prøvde å redigere (forandre) på noe. Jeg klarte ikke forandre det tilbake. Men jeg synes egentlig det er greit. Det kan være fint med litt forandring en gang i blant. Det ser litt ut som et dikt. Jeg liker dikt. Det finnes mange fine dikt. Og mange som jeg ikke skjønner. Jeg synes det er morsomt å høre på folk som leser dikt for andre. For eksempel på en diktkveld. Eller en annen kveld eller dag, når det er mange som hører på. Når diktet er slutt, blir det helt stille. Lang pause. Alle trekker pusten. Og så sier de. Veldig svakt. Ahhh. Eller mmmh. Eller noe annet. De lager disse lydene etter at de har tenkt litt, etter at de har hørt diktet. Det er fordi de liksom skal ta inn det de har hørt, også må de uttrykke at de synes diktet var vakkert og at de forsto den skjulte symbolikken. Selv om de ikke nødvendigvis gjorde det. Det synes jeg er morsomt.

Jeg lagde forresten innbakte pannekaker med spinat og fetaost og mais og paprika, som skal gratineres med ost. Til middag, til frokost. Det er dumt at jeg ikke har noe bilde av det. Men på den annen side, har jeg jo bilde av en reklame for polske pøser og gratis ketchup. Jeg har også flere bilder av polsk mat, men de viser jeg ikke nå.

Om naturlig luring og om hjernen, naturligvis.

Jeg har kommet til en erkjennelse. Blogging gjør noe med hodet ditt. Jeg kjenner på en slags angst nå. Det er ofte jeg kjenner på en slags angst. Det er helt normalt. Helt naturlig. Jeg har faktisk et kallenavn. Juni 100% naturlig. Det handler ikke om det faktum at jeg forsøker å spise mest mulig økologisk mat. Det har en mer naturlig forklaring enn som så. Jeg har tidligere skrevet litt om polsk mote. Og litt om polsk mat. Men jeg skal fortsatt ikke blogge så mye om mat. Selv om jeg kanskje sådde et lite frø i nysgjerrigheten deres da jeg sa at jeg hadde mange bilder av polsk mat. Jeg har det. Jeg tenker ikke så ofte på de bildene. Eller på polsk mat. Jeg tenker litt på det nå, men det er fordi jeg skriver om det. Blogging gjør med andre ord noe med hodet ditt. Om ikke det gjør noe med hodet ditt, så gjør det noe med hodet mitt. Jeg merker at jeg begynner å tenke litt på samme måte som jeg blogger. Det er skummelt. Og jeg er ikke sikker på om det er så veldig fint. Jeg har jo tidligere skrevet mye om hva som er fint. Det er mye som er fint. Jeg er ganske flink til å finne det fine i ting. Og dersom det ikke er noe fint å finne, er det greit. Det er ok. Men jeg finner som regel noe fint i det meste. Og det er en fin egenskap. Men når det kommer til å tenke på samme måte som jeg blogger. Eller skriver. Jeg tror jeg velger å si, eller skrive, skriver. Det høres litt mer seriøst ut enn å skrive blogge. Jeg er enda ikke helt fortrolig med blogg-begrepet. Det kan hende det bedrer seg. Jeg vil heller si, eller skrive, at jeg skriver. Beklager, nå sporet jeg litt av igjen. Det hender at jeg gjør det. Jeg merker at jeg tenker litt som jeg skriver. Det er skummelt. Jeg har begynt å tenke i veldig korte setninger. Ofte tenker jeg den samme tanken flere ganger etter hverandre. Som om jeg ikke får tenkt den nok ganger. Det er ikke fordi jeg er redd for å glemme det jeg tenker. Det bare blir sånn. Jeg tenker veldig mange korte og lite interessante tanker. Det er ikke gunstig når det kommer til det store stykket. Med så korte tanker er det ikke en gang sikkert at jeg kommer til det store stykket. Det er skummelt hvordan hjernen fungerer. Det skjer mye rart i hodet mitt. Det hender at jeg tenker litt lange tanker også. Det kan være veldig slitsomt. Noen ganger blir man sliten av å tenke for mye. Da er det lurt å ta seg en lur. Jeg har tatt mange lurer. Til slutt begynte vi å lurer på om det var så lurt å ta så mange lurer. Når jeg skriver vi, innebærer det med andre ord at det ikke bare var jeg som lurte. Det var mange andre også. Når mange lurer på det samme, betyr det gjerne at det faktisk er noe å lure på. Det kan være litt skummelt når mange lurer på hva som skjer inni et hodet. I dette tilfellet mitt hodet. Pass dere for å lure for mye. Slik så jeg ut når man skulle finne ut hvorfor jeg lurte så mye (her menes det å lure at jeg måte ta mange lurer (sove mye)). Advarer mot sterke bilder. For de som ikke kjenner meg, jeg ser ikke slik ut til vanlig. Selv om jeg ikke bryr meg så mye om mote.

Når sant skal sies så gjorde jeg meg litt til på det bildet. Men det er like greit. Det var helt umulig å se pen ut.

Nå lurer du sikker på hva vi lurte på. Siden du lurer på det, velger jeg å publisere nok et bilde. Det er et bevisst og gjennomtenkt valg av bildet. Jeg bruker kommende bilde for å illustrere at det var en slags hensikt at jeg hadde dette på hodet. Det er akkurat som om det har gått opp et lys for meg. Det er iallefall slik jeg velger å tolke det. Jeg har noen studiepoeng i kunst og kulturhistorie. Derfor føler jeg at jeg har rett til å uttale meg når det kommer til å tolke bilder.

Nå skal jeg fortelle dere hva som vi alle lurte på. Det er kanskje noen som alt har skjønt det. Siden jeg har skrevet så mye om luring. Vi lurte på om jeg hadde narkolepsi. Det hadde jeg ikke. Men jeg hadde dog reel hypersomni på dagtid.

Jeg vet med andre ord at det er mye som skjer i hjernen. Man skal ha respekt for hjernen. Det har jeg. Og det er fint. Men jeg må hele tiden passe på at jeg ikke tenker for korte, eller for lange setninger. Det kan man bli sliten av. Men det er helt naturlig. Jeg ser nå at jeg har sklidd langt bort fra forklaringen min på hvorfor jeg blir kaldt Juni 100% naturlig. Det er ikke så veldig interessant, så jeg kommer ikke til å skrive så mye om det. Skriver det hele i en lang setning. Eller en lang setning og flere korte. Eller flere lange. Det er usikkert. Det er bare noen som kaller meg Juni 100% naturlig. Det er noen av de barna/ ungdommene jeg hadde med til Polen i fjor sommer (her må jeg sette punktum, klarer ikke la være). Egentlig så burde jeg skrive hvorfor vi var i Polen, men det får jeg ta en annen gang. Kanskje den gangen jeg skal skrive om polsk mat. Uansett, det hadde seg slik at noen hadde hjemlengsel, og det er jo helt naturlig. De var tross alt borte i tre uker. Du skal ikke se bort fra at jeg presiserte ganske mange ganger at det var helt naturlig å lengte hjem. Derfor har jeg blitt Juni 100 % naturlig. Jeg synes det er helt greit, og egentlig ganske naturlig. Det ville ikke vært like gøy å vært 100% unaturlig.

Setningene ble forresten akkurat slik som de ble. Det får være ok.

Over all forventning

Over all forventning. Litt forventningsfull var jeg da jeg startet å skrive denne bloggen. Det er slett ikke sikkert noen finner det interessant å lese om uinteressante trivialiteter. Jeg pleier å synes det er uinteressant. Når vi er inne på dette med trivialiteter osv. Det var Robert, han som skal hjelpe meg med å skjønne litt mer om sånne tekniske ting som har med blogging å gjøre, det var han som ordnet starten på denne bloggen. Fikk opp siden. Hvis det er det det heter. Uansett, det var han som skrev tittelen på siden. Juni Hele Året – trivielle trivialiteter. En av de som faktisk har lest bloggen min. Og lest den nøye. Hun eller han (jeg har plutselig blitt litt opptatt av personvern, eller dyrevern, dersom det gjelder Pjusken.), det mennesket som leste bloggen min, gjorde meg oppmerksom på at det sto tivielle trivialiteter. Det var en feil. Må beklage dette. Det skulle stå trivielle trivialiteter. Men det slutter ikke her. Jeg tror nemlig det har kommet noe godt ut av denne skrivefeilen. Eller slurvefeilen, som lærere ofte kaller det. Jeg er ganske flink til å skrive slurvefeil. Jeg gjorde også, i følge lærerne mine, slurvefeil i matta. To streker under svaret betydde ikke at det var riktig. Ofte betydde det at det ikke var riktig. Men det er greit. Jeg kan nok matte. Jeg kan felle åtte masker jevnt fordelt på strikketøyet mitt. Det holder. Det er ikke sikkert det blir helt jevnt en gang. Men det gjør ikke noe. Det er ikke så ofte noen kommer for å rette på strikketøyet mitt. Lærere retter som regel skrivefeil og slurvefeil. Det er morsomt når de glemmer å rette et feil ord. Eller retter feil. Rettere sagt.

I går retta jeg. Nynorsk. Jeg kan jo ikke nynorsk, men noen ganger må man bare tro på seg selv. Tro at man kan det. Stole på at man gjør ting, eller retter ting rett. Broren min, han heter forresten Tim, han skal levere en nynorskstil i morgen. Ja, det er i morgen. Kanskje tenker du at han ikke kan levere i morgen, men det kan han. Selv om det er søndag. Nå leverer de på internett. Det heter fronter. Det er kjekt med fronter. Jeg liker det. Skjønt, jeg blir alltid litt redd for at oppgavene mine ikke kommer fram når jeg sender dem. Jeg bruker også fronter. På høgskolen. Jeg liker fronter. På grunn av fronter, slipper jeg å kjøre en hel time til Bø bare for å levere et eller annet som jeg har skrevet. Men jeg må jo også si at det er ganske fint å kjøre til Bø. Særlig nå når det er høst. Det er et veldig fint tre på vei til Bø. Tro meg, det er veldig mange trær på vei til Bø, men det er et av trærne som er veldig, veldig, veldig fint. Særlig om høsten. Det som er så fint med trær, er at de forandrer seg så fort. Dette treet har nye farger hver gang jeg kjører forbi det. Det synes jeg er fint. Jeg liker det. Det skjer helt naturlig for trærne. Dette med å skifte farge. Det koster dem lite, både når det kommer til økonomi og når det kommer til fysiske krefter. Trærne bare står der. Naturen går sin gang. De trenger ikke bruke penger på hårfarge.

I det jeg nå skrev ordet hårfarge, kjente jeg at jeg ble litt redd. Jeg skal jo ikke skrive om hårfarge. Det er på kanten til å blogge om sminke og mote. Jeg kan ikke så mye om sånnt. Derfor er jeg svært redd for å blogge om slike ting. Jeg får rett og slett prestasjonsangst. Jeg får ofte det. Egentlig er jeg redd for mye. Reddhare. Når jeg sier, eller skriver at jeg ikke kan så mye om mote. Eller sminke. Betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke har meninger. Jeg synes for eksempel ikke at polsk mote er veldig fint. Det finnes selvfølgelig klær i Polen som også er fine. Men jeg har vært i Polen flere ganger. Åtte ganger. Det er ikke alle som har vært i Polen åtte ganger. Jeg har aldri dratt dit for å se på mote, men jeg har jo gått forbi noen butikker. Det er vanskelig å unngå. Hvis du vil se eksempel på polsk mote, kommer det et eksempel under. Dersom du ikke vil se, må du lukke øynene og skrolle deg nedover. Evt. ikke lese fortsettelsen. Men dersom du ikke leser fortsettelsen, vil du ikke få med deg det som egentlig er temaet i dette innlegget. Nemlig at jeg tror det muligens har ført noe godt ut av at det ble skrevet en skrivefeil. Eller slurvefeil. Da bloggen ble opprettet. Jeg kommer tilbake til det. Her er altså et eksempel på polsk mote:

Dette er et eksempel på typisk polsk mote. Jeg bryr meg ikke så mye om mote. Men selv vil jeg ikke gå i dette. Selv om det er moderne.

De har mye rart i Polen. Noe for en hver smak. Det kan jeg like. Vi er ikke alle like. Tenk hvor kjedelig det ville blitt. Det pleier alle foreldre å lærere å si. Inni er vi alle like. Det stemmer strengt tatt ikke. Men det er en annen sak. Det er noe for en hver smak. Noen liker å ha på mye klær, noen lite. Ved siden av denne motebutikken, fant vi denne butikken:

Dette er et fint eksempel på en butikk for folk som liker å gå med lite klær. Jeg liker ikke det. Men jeg er åpen for at andre liker det. Det er det fine med meg. Jeg er åpen om så mangt. Det har vært mye fokus på det i den siste tiden. Dette med åpenhet. Jeg vil gå foran med et godt eksempel. Jeg er åpen om mitt valg av klesstil. Og om at jeg ikke bryr meg så mye om sminke.

Jeg har ikke så veldig lyst til å skrive mer om polsk mote. Kanskje en annen gang. Det kan hende at jeg kommer til å skrive litt om polsk mat. Men ikke nå. Grunnen til at jeg kanskje kommer til å skrive litt om polsk mat, er ikke at jeg er så fryktelig opptatt av mat. Selv om jeg strengt tatt er det. Men det kommer jeg ikke til å blogge om. Dersom jeg skulle komme til å blogge om polsk mat, er det rett og slett fordi jeg har vært mye i Polen. Når man har vært veldig mye et sted, hender det at man har tatt mange bilder. Jeg har mange bilder av mat i Polen. Denne bloggen kan bli en fin arena for polske matbilder. Jeg skal tenke på det, og eventuelt komme tilbake til det i et senere innlegg.

Tilbake til temaet. Skrive feil. Skrivefeil. Eller slurvefeil. Feil, strengt tatt, kan føre med seg fine ting. Feil er en bra ting. Det kan åpne opp for mye. Det sies at men lærer av sine feil. I dette tilfellet sto det tivielle trivialiteter. Hva er egentlig tiviell? Det lurer jeg på. Det klinger ikke så dumt i munnen. Sånn egentlig. Høres litt ut som om man ikke kan si r. Det er nok fordi det skulle stått er r der, men det gjør det ikke. Det er nok en slurvefeil. Jeg tror det skulle stått trivielle trivialiteter. Det ville gitt mening. Tivielle trivialiteter gir ikke den sammen meningen. Men nå er spørsmålet. Skal det egentlig stå trivielle trivialiteter? Kanskje skal det heller stå trivelige trivialiteter. Jeg føler jo på sett og vis at disse trivialitetene er ganske trivelige. Men på den andre siden er det jo ikke sikkert de alltid vil være det. Strengt tatt er det ikke sikkert alt vil være så veldig trivielt heller. Jeg er veldig usikker nå. Vurderer om jeg skal skifte navn etter hva som står i hvert innlegg. I dag heter det trivelige trivialiteter. En dag heter det kanskje tvilsomme, trivelige eller utrivelige trivialiteter. Kanskje kommer jeg til å velge å skrive noe som ikke begynner med bokstaven t. Men det vil være litt dristig. Nå har jo denne bokstaven på sett og vis blitt en del av varemerket på bloggen min. Juni Hele Året.

 

Klar ferdig gå!

Juni hele året er i gang.

Noen plantet griller i hodet mitt. Nå har det tatt fyr. Jeg skal skrive blogg. Jeg velger å se på dette som et prosjekt. Jeg skriver jo ikke blogg.  Hva skal jeg liksom skrive om. Jeg blogger ikke om mote. Jeg er ikke gift med en fotballspiller. Jeg kan ingen ting om blogging, og strengt tatt skjønner jeg ikke helt hvordan ting fungerer her. Sånn rent teknisk. Det kan hende at jeg skjønner litt mer senere. Da kanskje denne siden eller bloggen eller hva det kalles kan bli bra. Akkurat nå skjønner jeg lite. Jeg er dog ved godt mot. Det er bedre å være ved godt mot en dårlig mot. Uansett så har jeg mot. Jeg er heldig. Selv om jeg ikke skjønner så mye, så har jeg folk rundt meg som skjønner. Robert skal hjelpe meg til å forstå mer av dette. Tilbake til bloggingen og til det som er hovedproblemstillingen nå. Hva skal jeg blogge om? Jeg har en katt, den heter Pjusken. Det er en jente. Den burde heller hete Pjuska. Egentlig er jeg ikke noe spesielt kattemenneske, men jeg liker Pjusken. Pjusken er fin og morsom. Jeg kommer nok ikke til å blogge om Pjusken. Det ville vært litt rart. Det ville vært litt rart å skrive noe om Pjusken nå. Litt vanskelig. Jeg har ikke sett henne på flere dager. Pjusken er hjemme og det er ikke jeg. Jeg er ikke hjemme hos meg. Jeg er hjemme hos mamma. Jeg passer lillebroren min. Før bodde Pjusken her. Det er mange år siden. Nå bor hun hos meg. Det er fordi mamma fikk astma. Derfor måtte Pjusken flytte. Det var nok verre for mamma å få astma enn det var for Pjusken å flytte hjem til meg. Jeg tror Pjusken liker meg. Det synes jeg er fint. Når sant skal sies, og siden Pjusken faktisk ble et tema her, ja da må jeg ærlig innrømme at jeg også liker henne. Jeg synes det er fint å like. Også de som blogger om mote. Og om sminke. Jeg kjenner en som er gift med en fotballspiller. Jeg liker henne også.

Dette er Pjusken.

"Pjusken"

Bildet er tatt under bordet på hytta på Sangefjell i Ål i Hallingdal. Det var flere som var på hytta da bildet ble tatt. De som var der og ikke er på bildet var følgende: Guro, Einar, Kittel, Robert og Tone. Jeg er fotograf. Dersom det ikke er en av de andre som har lånt kameraet mitt. Det er godt mulig. Du kan se Pjusken i midten av bildet. Hun er litt større nå. Da bildet ble tatt var hun bare en ungdomspus. Det som ikke er Pjusken, det er for det meste stolben og bordben. Gulv. En panelovn (bak i bildet). Stikkontakter. Det spesielle blikket til Pjusken, er veldig typisk. Pjusken har alltid en slikt blikk når hun lurer på noe.

Slik som det ser ut nå, kommer jeg til å blogge om helt trivielle ting. Slike ting som ikke egentlig er interessante. Hverken for dere eller for meg. Det er kanskje noe av det som blir interessant med dette prosjektet. Prosjekt blogg. Prosjektblogg. Hvor interessant kan en lite informativ og uinteressant blogg bli? Jeg kommer til å ta meg akkurat de friheter jeg vil. Dette er min blogg. Dersom jeg vil skrive i korte setninger, så gjør jeg det. Dersom, jeg vil, sette komma, helt feil steder gjør jeg det. Det er lov med ord delings feil. Jeg kommer nok til å skrive mest på norsk. Men jeg kan messe på vedisk. Det er det ikke alle som kan. Jeg kan mye som ikke alle andre kan. Jeg besitter mye unyttig kunnskap og behersker ferdigheter man sjelden får bruk for i dagliglivet. Hvem går på stylter i butikken?

Jeg må forberede dere på at det er mulig jeg kommer til å blogge litt om strikking. Og kanskje om teater. Jeg liker å strikke. Det er mange som liker å strikke, og det er mange som liker at jeg strikker. Det er mye som er fint med strikking. Det som er dumt med strikking er at det er vanskelig å lese mens man strikker. Jeg er også veldig glad i å lese. Det blir fort litt vanskelig når jeg må velge mellom en bok og et strikketøy. Ofte blir jeg redd for at strikketøyet skal bli skuffa dersom jeg velger boka fremfor det. Og omvendt. Det er litt på samme måten som jeg hadde det da jeg var liten. Det var vanskelig å velge hvilken dokke som skulle ligge ved siden av meg i senga. De andre dokkene kunne jo komme til å bli lei seg dersom de ikke fikk sove sammen med meg. Jeg har det litt sånn når det kommer til bøker og strikketøy. Det er derfor det er så fint med lydbøker. I går hørte jeg på «Stille dager i Mixing Part» av Erlend Lo. Jeg hørte på den mens jeg monterte et lappeteppe. Da tenkte jeg på teater. Det er ofte jeg tenker på teater. Også liker jeg å snakke om Ibsen. Jeg hekler også. Det kan være at jeg kommer til å blogge om noe av dette. Eller andre ting. Det er igrunn ikke så veldig interessant. Jeg tror det er meningen.

Dette med å skrive blogg startet med en lang og lite interessant statusoppdatering på facebook. Den fikk av en eller annen grunn mange «likes». En status ble til to. Til tre. Og til fire. Til slutt ble det begynnelsen på en blogg. Juni Hele Året. Har du ikke fulgt med på facebook. Ikke fått med deg utviklingen. Fortvil ikke. Alt ordner seg. Du kan lese det nå. Det er slett ikke interessant. Men det er heller ikke meningen. Mye handler om en stor gul kopp. Den drikker jeg kaffe av. Kaffe med melk. Den er varmet opp fordi lunka kaffe ikke er like godt som varm kaffe. Vanligvis drikker jeg ikke så mye kaffe på morgenen. Jeg drikker mest te. Men disse dagene har jeg drukket kaffe av en stor gul kopp. Det er fordi jeg passer lillebroren min i huset til mamma. I dette huset er det en sånn veldig fancy kaffemaskin som lager kaffe helt av seg selv. Egentlig så skal jo den kunne varme melk  også, men alt her er så fancy at vi ikke helt kan bruke det. Derfor varmet jeg melken i en kjele. Hjemme har jeg ikke sånn maskin. Jeg har vannkoker. Og te. Ingen stor gul kopp, men mange kopper i andre farger og fasonger. Hadde jeg hatt et kamera eller en veldig kul telefon som tok bilder, og dersom jeg hadde skjønt noe av det, da hadde jeg sikkert lagt ut bilder av både den gule koppen og av kaffemaskinen. Jeg har sett at det er slikt man gjør på blogger. Jeg gjør ikke det. Ikke nå. Kanskje en annen gang.

Nå sporet jeg av igjen. Det hender jeg gjør det. Dette er iallefall starten på mitt nye eventyr, blogg eventyret. Innleggene som ble lagt ut på facebook nummereres her etter rekkefølge. Nr. 1 er den første osv. Etter hvert innlegg kom det mange kommentarer av ymse slag. Det er et bevisst valg fra min side at jeg velger å utelate disse kommentarene her i denne bloggen. De får ha sitt liv på facebook. Kanskje lever de videre der. Hvem vet.

1. Det er en så tilfredsstillende følelse når det plutselig har kommet inn penger på kontoen din som du rett og slett hadde glemt at skulle komme. Dessuten kom jeg akkurat på at jeg har en faktura jeg har glemt å sende. Også er jeg på ferie i huset til mamma og passer min kule lillebror. Og det er høst og det regner, men jeg har akkurat ligget i et badekar med avslappende oljer og beroligende lys. Nå skal jeg drikke te og strikke. Det er fint. Også skal jeg lage god middag. Det er også fint. Sånn, det var dagens status…
Nei, forresten, jeg skal kjøre lillebror på gitar senere. Også skal jeg hente posten hjemme. Er det ikke fint og interessant for dere å bli oppdatert på dette?

2. Det var over 30 stykker som likte min helt trivielle status der jeg skrev hva jeg gjorde og skulle gjøre i går. Det er interessant. Og hyggelig. Egentlig ganske fint. Litt rart. Kanskje jeg skal fortsette med det? Bli litt mer åpen igjen. Dele litt mer med alle mine flotte venner på facebook. Det kan jeg unne dere. Nå har jeg akkurat drukket en kopp kaffe. Koppen var gul. Og stor. Og jeg hadde melk i. Den hadde jeg selvfølgelig varmet opp først. Det er ikke godt med lunka kaffe. Jeg skal på jobb på Ibsen museet i dag. Ikke så lenge. Bare et par små timer. Jeg tenker at det skal bli fint. Sist jeg jobbet så jeg at det ble litt skittent på gulvet i kafeen (det regnet ute og det var en stor gruppe med elever fra en skole i Sandefjord som dro med seg litt møkk da de kom inn. Det er sånn som skjer. Fort gjort og sikkert ikke med vilje). Jeg tror kanskje jeg skal ta en rask gulvvask etter omvisning i dag. Vi får se. Kanskje det var noen der i går som kom meg i forkjøpet. Noen ganger er det tilfredsstillende å vaske. Bare av og til.

3.Se det, se det. Dagens statusoppdatering har slått gårsdagens. 38 – 31. Enda er det ikke avgjort. Dette er uhyre spennende dere! Som dere vet, dere mine trofaste følgere, har jeg drukket kaffe av en stor gul kopp i dag. Med varm melk. Det var fint. Jeg vasket ikke gulvet da jeg jobbet på museet i dag. Jeg vasket andre ting. Bordene for eksempel. Kjøkkenbenken. Og mye annet. Jeg snakket også litt om Ibsen. Man gjør ofte det når jobben faktisk er å snakke om Ibsen. Å snakke om Ibsen. Det liker jeg. Jeg liker det veldig faktisk. Ibsen er bra og jeg blir gla (det er helt bevisst at jeg skriver gla uten d. Da er det på en måte godkjent at det rimer på bra) av å formidle det glade budskap til en gjeng ungdommer på ca. 15 år. De noterte til og med det jeg sa. Bra flaut for meg om jeg bare snakka pisss asss (jeg prøver å være kul her. I språkbruken min. Må liksom være på linje med de på 15. Skjønner? ) Uansett, eller any way liksom. Jeg har fått griller i holdet. Jeg skal gå ett skritt fram. Eller to tilbake. Kommer an på hvordan man ser det. Eller hvordan det går. Jeg skal opprette en blogg. Det er litt på oppfordring fra dere, mine kjære trofaste lesere. Bloggen skal hete «Juni hele året». Skrekkblandetfryd.

4.Kjære dere, mine trofaste lesere. Eller følgere. Jeg er ikke helt sikker på hva det heter. Eller kalles. Dette er en litt ny verden for meg. Dette med lange statusoppdateringer. Et skritt mot en en ny verden. Bloggverden. Et lite skritt for mange. Et stort skritt for meg. Jeg er litt nervøs. Jeg kan ikke så mye om sånn blogging. Jeg leser veldig få blogger. Synes det er mange kjedelige og selvmedlidende blogger (mener ikke å fornærme noen her). Jeg vil skrive en helt triviell blogg om trivielle ting. Det kommer til å bli ganske kjedelig. Det synes jeg er greit. Jeg skal ikke blogge om mote. Det er også greit. Det er mye som er greit. I dag for eksempel. I dag er det helt greit at min lillebror ikke satt inn den store gule koppen i oppvaskmaskinen i går. Den koppen som jeg drakk kaffe av i går morges. Med varm melk. I går kveld var det ikke greit at han ikke satt den inn. Jeg forsøker å drive litt oppdragelse. Jeg er tross alt barnevakt i en uke. Eller ungdomsvakt. Han er 15. Uansett, eller any way lissom ( Trym har lært meg at det heter lissom og ikke liksom på fjortisspråket). Jeg forsøker å lære han å sette inn i oppvaskmaskinen. Det viser seg at det kan være litt vanskelig å se at det finnes andre ting enn det man selv akkurat har brukt som skal inn i maskinen. I går var det ikke greit. Nå, nå derimot er alt bedre. Nå er det helt greit og egentlig ganske praktisk at jeg slipper å ta ut en ny kopp av skapet. Jeg har min store gule kopp rett ved min side. Nå skal jeg lage kaffe. Varme melk. Drikke kaffe. Alt dette er helt greit. Kjære Tim, du skal ikke ta det ille opp. Det er helt greit. Storesøster elsker deg uansett. Ubetinget kjærlighet. Helt fint og veldig greit.

Den neste statusoppdateringen jeg publiserte etter nr. 4, den er nesten identisk med starten på denne bloggen. Dvs. at dere nå har fått hele historien fram til dette sekund. Nå vet jeg ikke mer. Jeg har ikke noe interessant å skrive. Det er greit for meg.

Jeg må bare si at jeg blir mektig, mektig imponert om noen faktisk har lest alt dette. Respekt.